Om å bygge samfunn

«Den veien er det både Levanger og Bodø bør gå, ikke forsøke «å rappe» det som naboen har klart å få til»

I den debatten som nå er kommet opp om Universitetsanleggets i Namsos fortsatte eksistens, mener jeg det er en del samfunnsviktige elementer som ikke er kommet godt nok fram.

Om framtida til Campus Namsos : Randi Henden Tranås skriver at argumentet om besparelse i husleie er irrelevant, idet leiekontrakten tilsier at Universitetet har rett til å kjøpe anlegget. Et tilsvarende nybygg, vil koste flere ganger så mye som det som står der i dag. 

Meninger

Undertegnede var i mange år, som daglig leder i Namsos Industribyggeselskap AS (NIB), med på den etappevis utbyggingen av Høgskolen i Namsos, nå Nord-Universitet, Campus Namsos, sitt nyanlegg på Østre byområde i Namsos.

I den debatten som nå er kommet opp om Universitetsanleggets fortsatte eksistens, mener jeg det er en del samfunnsviktige elementer som ikke er kommet godt nok fram, men som er særdeles viktige argumenter for å slå ring om både sykehuset og sykepleieutdanningen i Namsos.

Da NIB i 2007/2008, hadde fullført den trinnvise utbyggingen som hadde pågått siden 1993, hadde Namsos fått et topp moderne høgskoleanlegg på ca. 6.000 m2, for en samlet kostnad på ca. kr. 60,0 mill.

Det ble da sagt at høgskoleanlegget på Røstad ved Levanger var på ca. 26.000 m2.

Røstad-anlegget bygget i utgangspunktet på den gamle lærerskolen i Levanger, som også hadde lange tradisjoner. Senere fikk de imidlertid, m.a. også ingeniørfag og sykepleierutdanning.

Namsos-anlegget er kort og godt en «lillebror/lillesøster» i størrelse, men han/hun har også livets rett.

Universitetet og miljøet som er skapt rundt anlegget i Namsos, er blitt et meget kunnskapsrikt og attraktivt undervisnings- og utdanningsmiljø for flere fagprofesjoner enn sykepleie, som f. eks. både vernepleie og reseptarutdanning.

Da det, så langt tilbake som 1892, i tilknytning til Namdal sykehus, ble startet med sykepleierutdanning i Namsos, var dette en forsiktig start med kun 1 elev. Men denne spede starten ble begynnelsen til en viktig funksjon i det helsefaglige miljøet i Namdalen.

I dag har Campus Namsos ca. 600 studenter, og nærmere 100 ansatte, hvorav 7 av de ansatte i undervisningspersonalet er i professorløp, d.s.v., de har avsatt tid til videre forskning og publisering.

Det åpne og inkluderende Nord-Universitet i Namsos er blitt en betydningsfull bidragsyter til et levende og aktivt samfunnsliv i Namdalsregionen.

Argumentet om besparelse i husleie er irrelevant, idet leiekontrakten tilsier at Universitetet har rett til å kjøpe anlegget. Et tilsvarende nybygg, vil koste flere ganger så mye som det som står der i dag.

En flytting av aktivitetene i Campus Namsos, vil således også være en samfunnsøkonomisk sløsing med betydelige ressurser.

Namdal sykehus ble etablert allerede på 1800-tallet. Med særdeles dyktige leger, sykepleiere, m. v., ble sykehuset livreddende og en trygghet for liv og helse for befolkningen både i Namdalen, Helgeland og deler av Innherred.

Mange av denne avisen sine lesere, vil ha kjennskap til tidligere NA-redaktør og mangeårig Namsos-ordfører Gunnar Solum sin utmerkede bok «Det grenseløse sykehus», Namdal sykehus 150 år 1848 – 1998.

Innholdet i denne boken viser hvor viktig sykehuset, og senere sykepleierutdanningen, har vært for befolkningen i Namdalen med omland. Men den viser også at befolkningen i Namdalen har måttet kjempe for sitt sykehus.

Som det framgår av bokens tittel har selve sykehuset en historie helt tilbake til 1848, d.v.s. tilnærmet på samme tid som Namsos bys grunnleggelse.

Når det gjelder sykepleierutdanningen skriver sjefsykepleier Astrid Kvernland en artikkel i boken om: «Fra sykepleierskole til sykepleierhøgskole», om utviklingen i sykepleierutdanningen i Namsos. Jeg siterer:

«Amtstinget ga fra 1892 tillatelse til at det ved hvert av sykehusene kunne tas opp en elev for opplæring i sykepleie, kostnadsfritt. Legene ved de to sykehusene ble enige om en læretid på 1 år. Etter læretiden skulle hun ansettes i kommunen under streng kontroll. I 1913 fremmet direksjonsmedlemmene ved Namdal sykehus forslag om opptak av sykepleierelever. De holdt fast på 1 års læretid.»

«Fra og med 1937 var utdanningstiden ved Namdal sykehus 1 ½ år.»

«Ved kgl. resolusjon av 23. juni 1950 ble det overlatt til sosialkomiteen å godkjenne læreranstalter til utdanning av sykepleiere. Statens sykepleieråd foreslo å sentralisere og redusere antall sykepleieskoler.»

I Nord-Trøndelag foreslo fylkeslegen å følge Statens sykepleierådets innstilling om sammenslåing av de to sykepleieskolene.

Om dette skriver Kverneland følgende:

«Fylkeslegens og Statens sykepleieråds innstilling møtte sterk motstand i Namdalen. Her ble det protestert fra lag, institusjoner og kommunestyrer mot forslaget om å ta bort sykepleieskolen. Overlegene ved Namdal sykehus og sykehusstyret gikk mot forslaget om å nedlegge Namdal sykepleierskole. Fylkestinget vedtok så å opprettholde og å bygge ut begge sykepleieskolene med plass for 70-80 elever. Planen for bygging av sykepleieskole og elevinternat i Namdalen ble i 1955 kostnadsberegnet til 1 mill.kroner.»

«Fra 1. januar 1986 ble sykepleierskolene regionale høgskoler og sykepleierskolen i Namsos fikk det offisielle navnet Namdal sykepleierhøgskole.

Høgskolen flyttet inn i nye lokaler på østre byområde (Hojembygningene) 01.02.1994 og har nå 3000 m2 til disposisjon.

I dag er Namdal sykepleierhøgskole avdeling helsefag, en avdeling i høgskolesystemet i Nord-Trøndelag (HINT) og er Namdalens eneste høgskole. Antallet studenter er nå er totalt 400 herav 218 sykepleierstudenter i heltidsstudium og 60 sykepleierstudenter ved deltidsstudium som strekker seg over 4 år. I tillegg har skolen studietilbud som grunnutdanning i vernepleie, grunnfag i bioteknologi, videreutdanning i målrettet miljøarbeid, veilednings- og konsultasjonsmetodikk, psykiatrisk sykepleie og psykisk helsearbeid.»

Fra 1998 og framover, men særlig fram til 2002 ble det foretatt et ytterligere utbyggings-løft med en investering på ca. 22,0 mill.

Den lokale utdanningen av sykepleiere, har i alle disse årene (1892 – 2019) vært et særdeles viktig bidrag til den store graden av svært godt kvalifisert personell på Namdal sykehus.

Et annet viktig moment er at den lokale forankringen, har gitt ungdommen, og da særlig unge kvinner, anledning til et lokalt utdanningstilbud i en profesjon som er etterspurt både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, jfr. NA sin reportasje om Gerd Sandnes Semb sitt arbeid i Korea.

Deltidsstudiene som ble utviklet, har vært svært viktige for kvinnene som av ulike årsaker ikke har kunnet studere på fulltid. Det har gitt både kvinner og menn anledning til å ta en etterspurt fagutdanning i kombinasjon med arbeid og familie.

Dette har også medført at mange kommuner i Namdal har tilnærmet full dekning av fullt utdannet personell i sykepleie, hjelpepleie og vernepleiestillingene i kommunene.

Dette er nærmiljøutdanning på sitt aller beste.

Her må det tilføyes at med en særdeles aktiv ledelse på Campus Namsos, har anlegget utviklet seg til også å tilby reseptarutdanning, og jeg må si at jeg ble høylig imponert da det ble snakk om å bygge en «Galenisk lab»(etter legen Galenos). Ordet var fullstendig fremmed for meg, men viste seg å være et eget laboratorium for å fremstille medisiner. Galenisk lab ble det, og et ytterligere viktig og etterspurt utdanningstilbud i Namsos.

Her er det snakk om å bygge gode og trygge lokalsamfunn. Da legger man stein på stein, og setter ikke i gang med nedriving av forfedrenes verk.

Styrets oppgave må være å bidra med konstruktive innspill, også til Campus Namsos.

Tiden med sentralisering og oppbygging av nye pressområder med økende miljøforurensing er forbi. Nå innser svært mange at vår videre samfunnsutvikling må skje i pakt med godt mellommenneskelig samhold og nærhet til en forurensningsfri natur.

Hver og en av de etablerte universitetsmiljøene i Nord, må få mulighet til å bygge og utvikle disse miljøene på en naturlig måte, med kreativ videreutvikling av de anleggende som allerede er der.

I denne forbindelse vil jeg gjerne nevne at det er noe som heter «utflytting av statsinstitusjoner fra pressområdet Oslo». Et tema som har vært aktuelt i mange år, og som bør gis fornyet aktualitet i forbindelse med de nye storkommunene.

Det gjelder altså å være kreativ og selv skape noe nytt. Dette er det Namsos har gjort, og den veien er det både Levanger og Bodø bør gå, ikke forsøke «å rappe» det som naboen har klart å få til.

En del av bakgrunnen for at jeg skriver dette innlegget er at jeg selv kommer fra en kommune, Eid kommune i Sogn og Fjordane, som har fått erfare «sentraliserings-spøkelset» på kroppen. I dag er fødeavdelingen på Nordfjord sjukehus nedlagt og barselkvinnene transporteres i ambulanse og ferge til Volda sjukehus på Sunnmøre i Møre og Romsdal.

Sorenskriverkontoret som hadde vært i Eid kommune siden 1600-tallet, ble med et pennestrøk overflyttet til «storsenteret» Førde, med den følge at advokater, parter og vitner må kaste bort kostbar tid på milevis forurensende bilkjøring.

Bare tiden vil vise hvilke feilgrep dette var overfor befolkningen i Nordfjord (ca. 30.000 innbyggere, om lag det samme som i Namdalen), og en må håpe at det kommer mer fornuftige politikere som kan reversere slike feilaktige valg.

Namsos må derfor være på vakt, og verne om sine samfunnsinstitusjoner. Folket i Namdalen betaler også skatter og avgifter, og må også ha krav på å bli hørt når samfunnsgodene skal fordeles.

Forslaget om nedbygging strider også mot regjeringens målsetting om styrking av kompetanse og tilføring av nye oppgaver i sammenslåtte kommuner, som nettopp nå skjer i Nye Namsos