Skogørken av sitkagran eller naturmangfold og allemannsrett?

  Foto: Øivind Rånes

Meninger

For SV utgjør skogen en viktig ressurs for miljøvennlige byggematerialer, grønne industriprodukter, energiutvikling og mulige fôrproteiner. Skogen og alle grønne planter er også viktige for CO2-opptak og CO2-balansen i jordas atmosfære. Mangfoldet av trær, planter, dyr, fugler, insekter, fisk og mikroorganismer utgjør viktige økosystemer som er avhengige av hverandre. Disse økosystemene er utviklet over tusenvis av år. Menneskenes nedbygging av naturområder og innføring av fremmede har ført til en sterk reduksjon av naturmangfold i verden og i vårt eget land. Sitkagrana er en slik fremmed svartelistet art. SV ønsker et aktivt og miljøvennlig skogbruk, men ønsker forbud mot planting av sitkagran og andre fremmede tresorter i det norske skogbruket.

I en reportasje i Namdalsavisa og Trønderavisa 16. juli i år argumenterer representanter for skognæringa sterkt for storsatsing på sitkagran i Norge med utgangspunkt i økte produksjonsmuligheter og økt CO2-binding. Billedbruken i reportasjen viser et grønt og frodig skogbotn i et hogstmodent felt med norsk gran i Namsos-området. Det andre bilde viser et brunt og livløst skogbotn i et hogstmodent felt med sitkagran. Sitkagrana er mer kvistrik og høyere og slipper svært lite lys til i skogbunnen. Med minimalt med grønne planter framstår sitkagranfeltet som en skogørken. Sitkagrana hører heime fra nord i California, gjennom Canada og til Alaska. I kyst-Norge vil sitkagrana kunne føre til ubotelig skade på det lokale naturmangfoldet.

Skogeiernes kalkulator viser økt inntjening med satsing på sitkagran, men til hvilken pris? For å forsvare ei slik omlegging brukes klimaargumentet om at økt tilvekst gir økt CO2-binding. Nyere forskning viser at ca. 50 % av CO2-bindinga i skogen er lagret i skogbunnen. En brun sitkaskogørken hindrer CO2-binding fra andre naturlige planter i skogen. Skogen går fra mangfold til enfold. Og som i vindkraftdebatten kan vi ikke løse ei miljøutfordring, klimautfordringa, med å skape ei ny miljøutfordring, tap av naturmangfold. FNs Naturpanel la nettopp fram en rapport som i klartekst sier at tap av naturmangfold er en like stor trussel som klimautfordringa. Å kalle en ørken av sitkagran for klimaskog høres fint ut, men er en avsporing i miljøkampen.

Sitkagranforkjemperne vil først og fremst ha ei storsatsing i kystnære strøk i Norge. Sitkagrana tåler saltholdig luft bedre enn vanlig norsk gran og dermed kan tette sitkagranbestander etableres nærmere sjøen. Norge er preget av åpne kystlandskap med strandenger, beitemarker, dyrkajord, knauser og hauger med enkeltstående værpregede furuer og lauvskog fulle av sangfugler. En utvidelse av tette granområder nærmere havet vil endre kystlandskapet totalt. Det vil endre det opprinnelige naturmangfoldet og vil også være en begrensning av den unike allemannsretten vi har i Norge. Skogeieren i reportasjen konstaterer selv at i utkanten av sitkafeltet vokser det stikkende og ubehagelige greiner helt ned til bakken. En skogørken av sitkagran vil redusere naturopplevelsen i skogen kraftig.

At enkelte skogeiere ser økonomi i satsing på sitkagran i kyst-Norge, og gjemmer seg bak klimaargumenter, er en ting. Mer skuffende er det at lederen for Det Norske Skogselskap ser ut til å støtte ei slik sitkagransatsing i kyst-Norge. Skogorganisasjonene har et stort ansvar for å legge til rette for et aktivt og miljøvennlig skogbruk; der hensynet til naturmangfold, allemannsrett og fine naturopplevelser i skogen også er viktig. Frodig granskog skal vokse der det er naturlig at grana hører heime i Norge. I andre områder er det finstilte økosystemer som ikke skal endres gjennom planting av fremmede arter som sitkagran. For SV er det viktig at naturmangfoldet skal være en viktig del av det grønne og klimavennlige framtidssamfunnet. Klimautfordringene må først og fremst løses med utfasing av kull, olje og gass, og ikke med å lage skogørkener av sitkagran i kyst-Norge.