Mathias Sellæg svarer Terje Årseth og SV om sitkagran:

Tross Årseths erfaringer og miljøsidens floskler synes det imidlertid å ha gått rimelig bra i de fleste land

SITKASKOG: Mathias Sellæg mener sitkatrær er godt egnet i Norge når de plantes riktig.  Foto: Øivind Rånes

Meninger

I Norge har vi ca. 0,5 mill. dekar sitkaplantefelt. Disse binder i dag anslagsvis 1-1,5 mill. tonn CO2 pr. år og vil om ønskelig kunne fortsette med det i minst 2-300 år, uten ekstra kostnader.

I NA den 23. juli føler Terje Årseth seg berettiget til å ta et «oppgjør med pøbelgrana» og fastslår likeså godt at det var en «generaltabbe å plante sitkagran i Norge». Denne konklusjonen bygger han på noen små eksempler fra egen skog og noen år i Amerika. Jaja. Det må vel bety at det også var en generaltabbe for alle de andre landene i nordsjøområdet som gjorde det samme og har plantet omtrent 25 ganger mer enn Norge og som fortsetter å plante. Tross Årseths erfaringer og miljøsidens floskler synes det imidlertid å ha gått rimelig bra i de fleste land. Sitka-materialer fra egne plantninger er bl.a. i dag de foretrukne byggematerialer i Skottland. Der er ikke forholdene så ulike det norske kystlandskapet. I Norge har bl.a. forskningen vist at sitkaplantinger på Vestlandet vokser best av all sitkaen i Europa. Dette betyr bl.a. at det norske kystlandskapet er godt egnet for nettopp dette treslaget, men det må selvsagt brukes faglig riktig, noe som for det meste er gjort, men dessverre er det også gjort feil som vi gjerne skulle unngått.


Generaltabbe å plante sitkagran i Norge

Tidligere fylkesskogsjef, Mathias Sellæg, mener at sitkagrana har et ufortjent dårlig rykte, og at vi heller bør se på den som en ressurs enn en naturpøbel. Skogeier Terje Årseth er ikke enig.


For de som begynte å plante sitka var målet først leplanting og å få produsert nok trevirke til eget behov langs en lang og trefattig kyst. Da norsk gran ikke tåler kystklimaet med saltsviingen og sterke stormer, måtte man finne treslag som tålte slikt. Det fant man i sitka- og lutzgran. I dag har vi dessuten fått en betydelig tilleggsutfordring, som vi og vår oljeproduksjon bidrar godt til, dvs. global oppvarming. Sitka- og lutzgran er utvilsomt de mest kostnadseffektive karbonbinderne i vår verktøykasse, jfr. bl.a. rapport fra Det norske Skogselskap nevnt i NA 16. juli, men klimautfordringene opptar ikke Årseth.

Klimautfordringene nevner imidlertid SV i et innlegg på nettet den 25. juli. De skal løses ved å fase ut olje og gass, sier de, men ingenting om hvordan. De framstår derfor ikke spesielt klimaoffensive og utslippene øker. For øvrig viser de til forskning om at 50% av CO2 som bindes i skogen er lagret i skogbunnen. Her er det kanskje riktig å presisere at det er ikke CO2 som lagres, men bare karbonet. Det synes heller ikke som de vet at det alt vesentlig av karbonet i skogsjordsmonnet tas opp via skogen, for øvrig i tett samarbeid med mykorrhiza-sopper i jorda. Det betyr at dess større bioproduksjonen er på marka dess mer blir lagret i jordsmonnet, hvilket igjen betyr at sitkaskog øker karbonlagret i jord. SV beskriver også norsk kystnatur som om den er en stabil naturtilstand, men det stemmer jo ikke. Kystnaturen er i stor grad menneskeskapt og når landbruksdrifta legges ned, slik som nå, gror det igjen med kratt. Det krattet kan gjerne erstattes med kulturskog, som fort binder 10 ganger så mye CO2. Vi har 7-8 mill dekar slike gjengroingsarealer på kysten i dag. SVs retorikk er ellers en sak for seg. F.eks. mener SV at sitka skaper «skogørken». Barnehagebarna i Bodø kaller til sammenligning sitkaskogen i bymarka for «eventyrskogen». Tilslutt kjører SV profittargumentet, men tror man virkelig at profitt er en drivkraft når man sår for å høst om 70-100 år? Dette vil ingen investor satse på, men kanskje noen småskogeiere, om samfunnet vil, for å øke eiendommens ressurser for kommende slekter.




Tilbake til Årseth og det rent faglige. Jeg må si meg enig med Årseth i at det skal ikke plantes sitka der norsk gran kan vokse normalt. Dessverre forekom det tidligere allikevel noen steder, men bare i «grensetraktene» mot ytre strøk. Dette anbefales ikke, men ikke fordi man er redd for spredningen, men fordi vi har et utmerket treslag i norsk gran. Her bør imidlertid også nevnes at med klimautviklingen vi i dag ser, er det risiko knyttet til at vi har så få nyttbare treslag, noe professor Palle Madsen, København Universitet, kommenterte i et foredrag i Bergen høsten 2015: «Den norske holdning om bare stedegne treslag i de dyrkede produktive skove må anses for at være risikabel». Han har unektelig et poeng, både hva stormer og sykdommer angår.

Jeg ser også at Årseth bekymrer seg for at sitkaen sprer seg og at man kan finne enkeltplanter langt fra sitkafeltene. Iflg. forskningen sprer sitkaen seg knapt så mye som våre egne trær. Enkeltplanter, som fugler har bidratt til å spre, kan man imidlertid finne i lengre avstand fra feltene, men det typiske er at de er få og bør nappes opp når de oppdages. Årseth fortrekker kanskje, slik jeg forstår han, å la de stå og heller bekymre seg videre. Vel, han om det, jeg kan imidlertid berolige han med at det allikevel er lite trolig at de setter frø, fordi de bl.a. må bestøves av et annet sitkatre og da er det vindretningen som gjelder.

Sitkaens påvirkning på biologisk mangfold har også Årseth sterke meninger om og mener det blir bagatellisert. Nå er det vel ikke sitkaens skyld at den plantes så tett at den skygger bort andre planter i skogbunnen, så her er vel adressen feil. Det plantes tett for at trærne skal strekke seg oppover i høyden og skygge så mye at kvistsettingen nedover stammen tørker opp og faller av. Dette er ren produksjonsteknikk for å få god virkeskvalitet og har ingenting med biologisk mangfold å gjøre. Sitkagran i vårt kystlandskap øker tvert imot det biologiske mangfoldet idet den gir bedre lokalklima som gjør det mulig for andre arter å etablere seg enten direkte i trærne/skogen eller innenfor den leskjermen en sitkaskog automatisk blir.

Tilslutt kort om sitkaens bruksområder. Som nevnt er den godkjent som trelast omtrent på samme måte som norsk gran og brukes til det. Det er det treslaget i verden med best styrke i forhold til vekt og ble derfor brukt til flykonstruksjon før aluminium tok over. Den er også godt egnet som snekkermaterialer. Det lages i dag flotte nordlandsbåter og ski i norskprodusert sitka, for å nevne noe.

Relaterte saker:

Mener sitkagrana er en ressurs – ikke en naturpøbel

Motstanderne mener sitkagrana ødelegger norsk (kyst-)natur, mens forkjemperne peker på klimagevinstene.