I mitt hode får jeg flashback til Facebook-bilder med mødres vinglass og føtter på stuebordet med teksten: «Fordi jeg fortjener det».

Hva er egentlig dette? Hvor kommer behovet for å dele dette fra?

SLT-koordinator Cathrin Teistholmen Gulstad.   Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

I vår og tidlig sommer har henvendelsene strømmet på fra ungdom, foresatte, samarbeidspartnere både innad i kommunen og utenfor. Det har vært vår, maidager, russetid, skoleavslutning, russeslipp for kommende russ, uorganiserte fester via hemmelige grupper på FB, eller bare at ungdommen gløtter inn på SNAP-kartet for å se: «Hvor skjer det i kveld». Helg eller ukedag ikke så nøye, det er sommerferie. Det vises til at dette også er en «snakkis» i den private sfære.

Alkohol er fellesnevner i henvendelsene. Bekymringer, drikking, mindreårige, overstadig beruset, farlig høy promille, bevisstløshet, press, utestengelse, ekskludering, intriger, sedelighet, løgn og rykter, filming og videresending, narkotika, uvettig kjøring, krangel, hets, trusler, vold, slåssing, hærverk, forsøpling, sjalusi, ensomhet, blamering og fortvilelse er stikkord som oppsummerer det som blir løftet inn.

Er det slike opplevelser og beskrivelser noen av ungdommene våre skal belastes med? Er det dette ungdommene selv vil ha? Etter mange års erfaring og dialog med ungdom: «Nei! Ungdommen ønsker ikke dette!» De vil ha det gøy, bli akseptert, få anerkjennelse, bli sett og hørt, ha venner og føle seg inkludert, få rom til å være litt rebell og få prøve seg i de voksens rekker. Sistnevnte ved å «kopiere» det vi voksne gjør. Utfordringene som beskrives i henvendelsene kommer bare med på «kjøpet!» Disse utfordringene er ikke ungdommen forberedt på. Det er ikke foresatte heller og de er bekymret, men hver for seg.

Hvis jeg spør ungdomsskoleelever som har debutert hva de drikker, kommer det gjerne vi deler en flaske vin eller vi shot`er vodka/Jäger. Da kan man tenke at dette er bedre enn hjemmebrenten i vår ungdomstid. Men i mitt hode får jeg flashback til Facebook-bilder med mødres vinglass og føtter på stuebordet med teksten: «Fordi jeg fortjener det». Eller fedre som «SNAPer» når ølboksen åpnes og sender til gutta på jobben. Med teksten: «Tross alt mandag» Hva er egentlig dette? Hvor kommer behovet for å dele dette fra? Status? Kultur? Holdning?

Min påstand er at dette er voksne sin måte å formidle at det er behov for alkohol for å kose seg eller slappe av. Eller voksne som formidler at de ikke kan dra på fest hvis de må være edru, da det blir press og mas om å drikke fra andre. Dette speiler holdningen, blir kulturen og den rollemodellen voksne fremstår som for ungdommen.

Kjenner du deg litt igjen? Ble du litt provosert? Flott, da traff jeg en spiker. Barn og unge tar etter både foresatte og andre voksne rollemodeller i det de gjør og ikke nødvendigvis i det de sier, på alle områder. Og jeg tør å påstå at det er ingen voksne som ønsker å se sine barn overstadig beruset. Det samme gjelder for barn og unge, de ønsker heller ikke å se foresatte eller andre betydningsfulle voksne sterkt eller overstadig beruset. Men hvor er grensen for hvert enkelt barn og ungdom? Det er ikke uten grunn at kampanjen «Hvor mye tåler barn ditt?» har vært løftet.

Vi må tørre å utfordre kulturen. Legge fra oss holdningen om at alkohol er det eneste som skaper stemning på fest. Voksne må godta at andre voksne ikke drikker på fest, uten at de beskrives som festbrems eller «taltjpaur». Jeg undrer: er det vi voksne som har skapt det drikkepresset som ungdom beskriver?

Baksiden av medaljen knyttet til alkohol blir sjelden formidlet ut til ungdommen. Det vil bli å devaluere egne handlinger og valg som helst ikke skulle ha skjedd eller vært tatt. Disse hendelsene står ikke på FB, og de skryter vi ikke av på SNAP. Noen rollemodeller kan også være riktig så «heldige», da står det gjerne en liten notis i NA under dette skjedde i natt. Jeg syns det var interessant når politiet viste til voldstallene lokalt fra 2016, der 100% av sakene er både voldsutøver og voldsoffer var beruset. Er det barn og unge har vært vitne til dette?

Hvordan kan vi sammen hindre at ungdom skal «Learn the Hard Way»? Vi har ingen å miste! Sammen skaper vi muligheter for vekst og utvikling for barn og unge. Derfor ber jeg om at vi samordner oss og ser verdien av hverandre og bidrar i fellesskap.

Hvem kan og skal bidra? Kommune og politi både kan og skal bidra, men vi er avhengige tett samarbeid med bl. annet foresatte og ungdom, men også frivillighet og næringsliv. Betydningen av voksne som er tilstede og bryr deg er enorm, ikke bare for egne ungdommer men for alle. Det er heller ikke alle ungdommer som har foresatte som er i stand til å være tilstede. Disse ungdommene fortjener også å bli sett. Med felles fokus og innsats sikrer vi at utfordringer kan tas tak i tidlig. Det er forebygging: Hindre at noe som gir negativ utvikling før noe skjer, eller at noe skjer igjen.

Lokale Ungdatatall fra 2017 viser en markant økning på at det å drikke seg full gir status i vennemiljøet. For å sette det litt i perspektiv så gir dette mer status på vg1 enn det å gjøre det bra på skolen, og er på høyde med det å gjøre det bra i idrett.

25% av ungdommene i 10.trinn og vg1 vet ikke om de får lov å drikke eller ikke for foreldrene sine. 11% av 10. klasse elevene sier at de får lov å drikke for sine foresatte, og 37% av vg1 elevene. Dette gjør det ikke enkelt for ungdom forholde seg til 18 årsgrensen.

Tro om det er like mange som ikke vet om de får kjøre bil alene? Og er det like mange som får lov å kjøre bil alene for foreldrene sine? Det er samme 18-års grensen. Men her har vi kanskje en annen kultur og holdning?

Som rus og kriminalitetsforebygger i kommunen undrer jeg mye. Jeg har et brennende engasjement for ungdom, og er opptatt av at ungdom skal bli sett og hørt, og ønsker å bidra for at ungdom skal oppleve mestring som mulighet for vekst og utvikling. Det er jeg ikke alene om! Men er vi koordinert, samordnet og tenker vi helhetlig nok? Jeg tror vi alltid kan bli bedre.

Ungdommenes egen stemme er viktig! Vi må sikre involvering og medvirkning av ungdom. Barn og unge skal ha det trygt og godt. De opplever, kjenner og vet hvor skoen trykker. Det er disse ungdommene vi ønsker skal komme tilbake til Namsos for å bosette seg, stifte familie, jobbe, ta seg av oss når vi blir eldre, utvikle næringsliv, men også for å sikre et trygt og godt oppvekstoppvekstmiljø for kommende generasjoner. Det er disse ungdommene som skal ha med seg erfaringen og betydningen av å bli hørt.

Kommunen har etterhvert bred erfaring knyttet til arbeid med ungdom, både utøvende, koordinerende og systemisk, dette er et godt grunnlag for å løfte også det rus- og kriminalitetsforebyggende perspektivet. Er stolt og glad av at vi har en kommunalledelse som er opptatt av og tydelig på at kommunen trenger helhetlig, samordnede og koordinerte tjenester som allokerer ressurser til målrettede tiltak.

Jeg har stor tro på at dette skal bli bra! Men jeg er litt utålmodig når det det oppleves at ungdom sliter mens vi legger til rette for eller venter på struktur endringene lokalt, men også nasjonalt. Ungdom rapporterer både i Ungdata og Ung Hunt om utfordringer, spesielt knyttet til psykisk helse og press, men også til forventinger og press knyttet til rus og spesielt alkohol. Når vi får samordnet all denne innsatsen enda bedre, og alle aktivt bidrar på tvers ut fra sine mandat og rammer har jeg tro på at vi sammen kan skape robuste ungdommer som er i stand til å ta vare på seg selv og hverandre.

Mitt ønske fremover er at vi i fellesskap skal fortsetter å løfte barn- og unges oppvekstmiljø, tenker helhetlig og koordinert og at vi sammen bidrar for at barn og ungdom skal ha det trygt og godt! Vi må tørre å involvere oss på tvers, og vi må bry oss. Da kan vi utgjøre en forskjell. Dette må bli mer naturlig og selvsagt enn det at voksne deler at man nyter et glass på SNAP. Ungdom i Namsos fortjener å bli satset på, også i rus og kriminalitetsforebyggende perspektiv.