«Det eneste vi har igjen er å skyte i nødverge dersom vi kommer over en bjørn mens den tar sau»

FORTVILET: Sauebonde Randi Lund og samboer Tor-Arne Olsen frykter at tapstallene skal bli større.  Foto: Birger Aarmo

Meninger

Den siste tids utvikling i forbindelse med binna som går med tre halvannet år gamle unger i saubeiteområdene mellom Harran i Grong og Strompedalen i Namsskogan, har gitt bjørnen enda større områder å boltre seg fritt på. Beitenæringene er nå satt helt ut av spill i et stort område på vestsida av E6 og utenfor området bjørnen skal forvaltes i (østsida av E6). Forvaltninga både på fylket og sentralt har sørget for det.


Departementet opprettholder vedtak om avslag på søknader om skadefelling på binne som herjer i Indre Namdal

Sauebonde om vedtak: – Fortvilet, forbannet og oppgitt

På SMS fikk sauebonde Randi Lund i Harran beskjeden hun fryktet. Departementet opprettholder avslaget om skadefelling på binna som har revet i hjel 24 av dyra hennes.


Dette er jo ikke noe nytt, for det er jo slik det hele har gått siden det hele startet i Lierne for mange år siden. Slik vil det også fortsette, om ikke offisielt, så i alle fall med hjelp av forvaltninga. Allerede er det folk i systemet som har tatt til orde for å utvide bjørneområdene (offisielt).

Etter siste søknad om skadefelling, er svaret at «terskelen for å ta ut binne med unger ikke er oppnådd». Å få definert denne terskelen er imidlertid umulig, forøvrig på lik linje med begrepet «skadepotensiale» som flittig er blitt brukt. Med andre ord begreper som kan tøyes i alle retninger av de som sitter i forvaltninga, og i de fleste tilfeller skjer det ikke til beitenæringenes fordel.

At bjørnen nå har fritt spillerom er det ingen tvil om. Binna og ungene skal ikke røres. SNO sluttet allerede ni dager etter funnet av det første kadaveret å dokumentere at det var bjørn som hadde tatt sau. Begrunnelsen var at «dere har dokumentasjon nok». I stedet for «dokumentert bjørn» skrives det nå «antatt bjørn» uten undersøkelser, og alle funn rapporteres inn og registreres av SNO. Dermed er det satt en stopper for funn av hår o.l. som kan gi grunnlag for DNA-profiler, oppgaver som SNO tidligere gjorde. Det ville igjen kunne gitt oss pekepinn på om det finnes flere bjørner i området, eller få bekreftet at et dyr er tatt av bjørn som tidligere var en forutsetning for å søke skadefelling. MEN, skadefelling får vi ikke uansett fordi vi kan komme i skade for å skyte binna.

Det eneste vi har igjen er å skyte i nødverge dersom vi kommer over en bjørn mens den tar sau.

I skrivende stund har vi i vår buskap funnet nesten femti dyr tatt av bjørn. De aller fleste av dem er dyr som er funnet fordi de har radiobjeller. Hvor mange som ligger døde uten radiobjeller vil vi nesten ikke tenke på. Hos en beitenabo i nord er tallene omtrent de samme for bjørn, men også med lamtap til ørn i tillegg. Akkurat nå kan det se ut som om ungene har blitt mer selvstendige og kan operere mer på egenhånd. Da har vi tre rabiate unge hannbjørner i beita og allerede ser ut til at det er lammene det går ut over i første omgang.

Hva gjør vi selv for å hindre tapene? Vi går selv pålagt tilsyn og har i tillegg flere folk med hunder som går for oss i fjellet på tilsyn. Likevel skjer skadene. Ta sauene hjem på beite? Da får vi ikke nok vinterfôr. Samtidig går vi og personellet vi leier inne i alle de situasjonene det advares mot å konfrontere bjørnen på; - ved å komme brått på bjørn på kadaver, ved å komme mellom binne og unger, ved at bjørnen kommer etter hunden, og flere. Det er ikke artig å sitte som arbeidsgiver og føle på det som foregår.

Hvorfor setter ikke forvaltninga i gang de tiltakene de selv har beskrevet i forskrifter m.m. «- å skremme bjørnene ut av området med lysraketter og knallskudd m.m. eller helst uttak av en eller flere av bjørnene?»