Sivert Moe om psykisk helse og selvmord:

Da jeg gikk på ungdoms- og videregående skole var ordene «psykisk» og «mental» forbundet med tvangstrøyer og klin gærne folk fra film og tv

MENINGER: Sivert Moe om psykisk helse og selvmord.  Foto: Marthe Amanda Vannebo

Meninger


Vi snakker kanskje mer. Vi er kanskje ikke så redde for å faktisk si høyt hvordan vi har det.

Vi lytter kanskje mer. Vi er kanskje ikke så redde for å spørre om hvordan folk har det.

Allikevel, hvorfor går ikke selvmordsraten her til lands ned, da?

I over 20 år har vi hatt programmer for å redusere selvmordsratene i Norge.

Dette har vært retningslinjer for forebygging av selvmord, og handlingsplaner mot selvskading.

Men disse retningslinjene for å redusere statistikken har ikke vært til stor nytte.

Fra 2008 til 2015 døde 1910 pasienter i psykisk helsevern i selvmord. I psykisk helsevern. Tallet ser ikke ut til å minke.

Dette er altså mennesker som får hjelp, som enten er i tett oppfølging med helsevern mens de bor hjemme, eller er fysisk innlagt på en institusjon.

I 2016 tok 614 mennesker livet sitt, der 196 var kvinner, og 418 var menn.

Mange av disse fikk ikke oppfølging av psykisk helsevern.

Så hva er det som gjør at statistikken dessverre ser ut til å gå i helt feil retning?

Hva er det som gjør at jeg oftere og oftere hører «ja, det er jo viden kjent at mange tar livet av seg i Norge.» Hvorfor?

Jeg har selv hatt selvmord i familien, noe dessverre veldig mange har. Jeg fikk aldri møte et familiemedlem, da vedkommende valgte å avslutte livet sitt i ung alder – flere år før jeg kom til.

Det gjør at jeg alltid har hatt spørsmål. Jeg har fremdeles spørsmål. Hvorfor skjedde det?

Kunne det vært unngått? Kunne vi blitt kjent?

Denne typen spørsmål har nok mange. Men jeg tror de kan spise opp mennesker.

Det er nok alle mulige grunner til at det skjedde. Det kan jo hende det kunne vært unngått,

og ja, vi hadde sikkert vært godt kjent i dag. Men sånn ble det jo ikke.

Så i stedet for å dvele ved slike ting som beklageligvis skjedde, så må man i hvert fall prøve igangsette ordentlige tiltak som faktisk bidrar til at slike ting blir unngått.

Det er ingen hemmelighet at jeg har slitt med angst og depresjon, og jeg tror mye av nøkkelen ligger i nettopp den setningen. «Det er ingen hemmelighet». For det er akkurat det det absolutt ikke bør være. Jeg har kjent at livet har lugget såpass mye, og tenkt at jeg bare burde forsvinne. Men det har jeg heldigvis ikke gjort. Jeg har kommet meg opp. Og det tror jeg så utrolig mange flere også kan klare, bare de slipper å møte spørsmål og fordommer om psykisk helse som kan virke tabubelagt og «ulovlig» å snakke om.

Skolen er også et sted som må ta flere tak. Der settes så utrolig store deler av grunnlaget.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie har lovet at psykisk helse skal bli en del av skoleundervisningen i 2020. Dette håper jeg virkelig skjer. Da jeg gikk på ungdoms- og videregående skole var ordene «psykisk» og «mental» forbundet med tvangstrøyer og klin gærne folk fra film og tv. Jeg så egentlig bare for meg Anthony Hopkins med den gittermaska si i «Nattsvermeren». Sånn er det jo ikke.

Det eneste jeg vet er at vi må nok snakke mer. Vi må nok si enda oftere og enda høyere hvordan vi har det.

Vi må nok lytte mer. Og vi må nok spørre enda mer hvordan folk har det.