Rakner vårt velferdssamfunn?

Knut Skåle (Ap) 

Meninger

Dette er jo litt av et spørsmål å stille, og kanskje undrer noen seg over spørsmålstillingen også? Årsaken til at jeg velger å stille spørsmålet slik, er med bakgrunn i daglige opplevelser, om hvordan vi må forholde oss til stadig nye systemer, og hvordan samfunnet eller landet styres. Sentralisering, privatisering og ikke minst digitalisering av det norske velferdssamfunnet er nå i stor grad med på å sette sitt preg på hverdagen til folk flest. Mange er svært opprørte og oppgitt over hvor vanskelig der er å få tak i folk, blant annet til offentlige tjenestefunksjoner. Aldri før har vi hatt en mer rotete regjering, og aldri før har vi hatt en mer uforutsigbar politikk. Jeg har ingen problemer med å gå så langt å påstå at det politiske system er ute av kontroll. Det er god grunn til å være bekymret for hvordan de fantastiske ressurser Norge besitter forvaltes, og hvordan viktige offentlige tjenestetilbud rives sønder og sammen.

Regjeringens konkurranseutsetting av offentlige tjenester påvirker også i veldig stor grad distriktene, eller rettere sagt: Det er distriktene som vil merke dette mest. Man blir svært lite imponert av å være vitne til hvordan transportnæringen blir organisert. Transport av skolebarn, og ikke minst transport av syke og eldre mennesker, styres nå av økonomi, og tar ikke menneskelige hensyn i det hele tatt. Og når det kommer til stykket, er det ikke god økonomi i dette heller. Likevel spretter det rundt stortingsrepresentanter som er så oppgitte over hendelser som kommer fram i media, men som samtidig representerer en politikk som de selv er med å skape. Et eksempel er Campus i Namsos, der både stortingsrepresentanter fra regjeringspartiene, og også andre svært engasjerte mennesker aksjonerte, men som i utgangspunktet representerer en politikk de selv er med å skape, som igjen får denne utviklingen av omorganisering og nedbygging av utdanningstilbudet utenfor de store byene.

Vi har fått et brutalisert arbeidsliv, midlertidighet og uforutsigbarhet preger hverdagen for alt for mange arbeidstakere. Vi utnytter billig utenlandsk arbeidskraft som aldri før, og begrepet sosial dumping er et helt vanlig begrep når vi snakker om arbeidsliv. I tillegg til at vi som innbyggere bør tenke mer over hvem vi kjøper tjenester av, har fylker og ikke minst kommuner er stor oppgave med å stille større krav til seriøse leverandører av varer og tjenester. Det er vanskelig å se at dagens sammensetning av regjering, er noen garantist for å legge til rette for et trygt og seriøst arbeidsliv.

Innen landbruket trues stadig flere bønder til å legge om matproduksjonen og må gi opp sin egen næring for en rovdyrpolitikk som styres av internasjonale avtaler og av mennesker som sannsynligvis ikke har satt sine føtter på en gård. Utenlandske selskaper overtar drift av både det ene og det andre, og store verdier, og viktige inntekter forsvinner ut av landet. Nå skal vi visst slutte å spise kjøtt for å berge klimaet, og det forventes at vi om noen år skal sitte på et uberørt fjelltopp og spise salatblad, med forbehold om at de ikke kommer en forskningsrapport som konkluderer med at det er farlig eller helseskadelig det også? Ikke vet jeg helt sikkert, men sannsynlig er vi i Norge godt forsynt med egen elektrisk kraft i overskuelig framtid, men velger å overlate disponeringen av kraften til andre, gjennom internasjonale avtaler og direktiver. Og så lenge vi lar andre styre våre ressurser, lar vi også andre legge føringer om å sette opp vindmøller både her og der.

Hele poenget med dette innlegget er å formidle at vi må ta større ansvar for de valgene vi gjør. Det hjelper svært lite med både bachelor og master, hvis vi ikke vet hva vi holder på med, og befolkningen må vite forskjellene også ved fylkes- og kommunevalg. Forskjellen på hvilken side av politikken som vil gi befolkningen trygghet og forutsigbarhet, både i arbeidslivet og i privatlivet. Vi kan velge om vi vil ha et samfunn som legger vekt på demokrati og solidaritet, eller et samfunn som lar de rikeste velge først, og at det er størrelsen på økonomien som bestemmer valgmulighetene. Vi som nå stiller til valg, påtar oss et stort ansvar for å legge til rette for at innbyggerne har et godt offentlig tjenestetilbud, og legge til rette for et næringsliv, som kan videreutvikles og trygges. Vi skal legge til rette for et godt og forutsigbart liv for alle, men da er vi avhengig av at alle bruker sin stemme til å velge hvilken retning man ønsker. Så er det også da opp til velgerne å ta stilling til hvilket samfunn de vil ha.

Godt valg!