Arbeiderpartiet for Arbeiderpartiets egen skyld?

Erik Fløan (H), avtroppende fylkestingsrepresentant.  

Meninger

Nestleder i Arbeiderpartiet, Bjørnar Skjæran, sa til Adressa den 21. august noe som har vært talende for hele fylkestingsvalget: Arbeiderpartiet har ikke råd til å miste Trøndelag. Mon det, men det er fristende å spørre om Trøndelag trenger Arbeiderpartiet?

Den første valgkampen i et samlet Trøndelag har vært preget av hvem som vil styre med hvem. Dernest et forsøk fra Arbeiderpartiet og AUF på å skremme skoleelever med at Høyre vil legge ned skolen deres, noe som ikke er sant, men fylkesordfører Tore O. Sandvik “støtter AUFs opplevelse av at (...) skolen kan være utsatt” (Trønder-Avisa, 26. august). Det er jo et velutviklet følelsesliv. Arbeiderpartiet bygger dette på sin egen markering i budsjettet, som neppe betyr noe fra eller til for skoletilbudet – faktum er uansett at de neste elevkullene blir mindre enn de forrige – eller for opprettholdelse av de enkelte videregående skolene. Dette fortsetter de å spinne på ved en tvilsom utnyttelse av administrasjonens kapasitet og autoritet. Skriver elevene under på slike selvfølgeligheter på skolene, blir de innrullert i AUFs makt over Arbeiderpartiets representantskap. Det er også en måte å bli styrt på.

Det vi burde diskutere, er hva Trøndelag skal leve av i fremtiden. Vi trenger løsningene for hvordan skolen kan få frem det beste i hver enkelt elev, og forberede dem på arbeidslivet. For utvikling av grønn teknologi, høsting av naturressursene, og nye og lønnsomme arbeidsplasser. For utbygging av mer fylkesvei og digital infrastruktur.

I Trønder-Avisa for ett år siden gav jeg min oppfordring til mitt eget parti, Høyre, og til Senterpartiet om å finne hverandre, slik de har gjort mange ganger før. Jeg skrev at Høyre og Senterpartiet, til tross for de forskjellene som berettiger at det er to ulike partier, deler mange ideer som går på tvers av andre motsetninger. Senterpartiet og Høyre er på sitt beste for Trøndelag når de setter tæring etter næring, støtter initiativer som kommer nedenfra fra enkeltmennesker og de små fellesskapene, viser omtanke for tradisjoner og menneskers mangfoldighet, og lar sunn fornuft trumfe systemtenkning.

Velgerne har nå to tydelige alternativer som reelt kan samle et flertall bak seg i fylkestinget. Det ene er et svekket Arbeiderparti som radikaliseres og sitter på nåde av Rødt og SV. Det andre er Høyre, som de siste årene har samarbeidet tett og levert felles budsjettforslag med Venstre, FrP og Pensjonistpartiet. Jokeren er Senterpartiet, som sannsynligvis vil kunne danne flertall sammen med en av disse konstellasjonene.

Jeg synes vi bør være ærlige overfor velgerne om at samarbeid i lokalpolitikken ikke avgjøres av hvem som til enhver tid sitter i landets regjering sammen.

Jeg vet ikke om det er mest fornøyelig eller forunderlig å bevitne at Arbeiderpartiet bruker Høyre som skremsel overfor Senterpartiet. For det første fordi Arbeiderpartiet selv har samarbeidet med Høyre. Mer skumle er vi ikke. For det andre fordi Arbeiderpartiet har vært mer villige til smale vedtak for å tekkes Rødt og SV, enn til å søke løsninger som det store flertallet i fylkestinget er enige i. For eksempel at fylkeskommunen ikke bør kjøpe inn egne brøytebiler og ansette sjåfører, all den tid lokale bønder og maskinentreprenører allerede gjør denne jobben på samvittighetsfullt vis på vegne av det offentlige. Hva hjelper det – den sosialistiske verdensrevolusjonen skal begynne med fylkeskommunale “brøytkailla”! I juni ble revolusjonen utsatt. En kan ikke klandre velgerne for at de ser etter alternativer.

Som representant i det nordtrønderske fylkestinget har jeg vært vant til en konsensuskultur – “her skal alle være enige”. Arbeiderpartiet har vært like vant til at de skal definere denne enigheten. Arbeiderpartiet har styrt Nord- og Sør-Trøndelag, nå Trøndelag, og stort sett med fylkesordføreren eller fylkesrådslederen, uavbrutt siden 1995. Det er modent for utskiftning.

Mens lite vokser i skyggen av Arbeiderpartiet, så vet partier som har samarbeidet med Senterpartiet og Høyre i fylkestinget og kommunestyrene, at de pleier å være rause med både hverandre og sine samarbeidspartnere. En slik forankring er viktigere enn akkurat hvem som bekler de ulike posisjonene. Trøndelag trenger den fornyelsen.