Gå og stem!

HVER STEMME TELLER: – Når mandagen kommer håper jeg alle tar turen til et valglokale nær dem. For hver stemme teller faktisk, skriver Guri Idsø Viken i denne valgkommentaren.  Foto: Espen Fossland

Meninger

Det er skummelt med valg. Om noen få døgn får vi vite hvem som skal bestemme hva de neste fire årene. Om det blir ny ordfører og ny politikk. Om en selv eller ens familie må legge inn tid til kommunestyremøter de neste 1.460 dagene. Og aller mest får vi en syretest på om demokratiet vårt fortsatt fungerer.

Jeg vokste opp med ei mor som var journalist og en far som var samfunnsfaglærer og politiker. Jeg kunne ikke annet enn å ha en urokkelig tro på demokratiet. Både hjemme og på skolen lærte jeg og mine medelever at Norge og Europa har vært forbilder innen demokratibygging helt siden Solon var en av Hellas’ sju vise menn. Vi lærte at det er viktig å stemme fordi det er slik vi, folket, bidrar til å bestemme hvem som får bestemme på vår vegne og slik vi gir beskjed om hva vi mener det er riktig å bruke våre skattepenger på. Vi lærte om verdien av maktfordelingsprinsippet og representativitet.

Vi forsto at organisasjonsretten vår sikret oss muligheter til å jobbe sammen for å fremme saker som var viktig for oss sammen med andre som mente det samme. Vi lærte at ytringsfriheten sikret at folk kom til orde uten å bli begrenset av myndighetene. Vi, og kanskje særlig vi journalistbarn, fikk banka inn i bevisstheten at mediene var vår fremste vaktbikkjer, de som ser om alt går riktig for seg, de som ikke viker i sitt arbeid for å avdekke urett, de vi må stole på og gi fullt spillerom. Og vi lærte at det fins redaktører som tar ansvar og passer på at mediene holder seg innenfor etiske rammer og oppfyller sitt samfunnsoppdrag.

Gjør vi opp status i dag, har noe skjedd. Maktfordeling har begynt å handle om hvem som får lov til å styre hvem sin Facebook-konto og hvem som får best betalt for å være såkalt influenser. Representativiteten er så godt som død i det alle roper i munnen på hverandre om hva som er bra for nettopp dem, hvor lite penger de har lyst til å bidra med til fellesskapet, hvor lite ansvar ledere har for hva deres regjeringsmedlemmer og partimedlemmer sier. Vi ser ikke lenger forskjell på hvem som snakker for seg selv og hvem som snakker for mange, det viktigste er hvor høyt de snakker.

Vi tenker ytringsfrihet handler om retten til å si hva som helst uten konsekvenser. Mediene forsvarer hverandres rett til å fremme ville påfunn som først og fremst skal tjene annonsørene, ikke samfunnet. Redaktørene har blitt administrerende direktører som jobber for å gi eierne overskudd, ikke for å opplyse folket. Vår statsfinansierte allmennkringkaster, den vi alle betaler for å holde oss opplyste på en objektiv måte, står nå og forsvarer at de bevisst manipulerte valget i opplysningens og underholdningens navn.

Samtidig rykker antidemokratiske bevegelser nærmere og nærmere, og stadig flere jordskjelv rystet våre europeiske naboland. Frankrike har folk i gule vester som ikke vet hva de vil utover å være sint. Om Ungarn og England kan vi vel ikke si annet enn at de har gått fullstendig av skaftet. Land som Polen, Tsjekkia og Romania har blitt dominert av halvfascistiske gærninger som angriper medier og rettssystem og gjør sitt beste for å ta medbestemmelsesretten fra alle folk som ikke er enige med dem.

Det gikk så bra med disse landene. De hadde samlet seg i EU, der noen var forbilder for andre, som var godt i gang med å rydde i gammelt grums og korrupsjon. Hva skjedde egentlig? I Romania ble svært mange sjokkerte da et korrupsjonsvennlig parti kom til makta over natta og straks begynte å jobbe for å forby abort og homofile parforhold. Jeg husker ennå hva min rumenske kollega sa da han forsøkte å forklare: «Rumenerne trodde ikke det ville skje, og brukte ikke stemmeretten sin. Hva enn dere gjør i Norge, må dere passe aller mest på valgdeltakelsen deres».

Kan noe slikt skje i Norge? Klart det kan. Heller ikke i Norge er valgdeltakelsen på topp. Bare 60,2 prosent av vår voksne befolkning ga sin stemme ved forrige kommune- og fylkestingsvalg i 2015. Det er ikke grunn til å tro at flere finner stemmelokalet nå. Det er i stedet god grunn til å tro at folk er fornøyde og bedagelige her også. At vi ikke bryr oss om å kjempe for våre demokratiske rettigheter fordi vi tar dem for gitt. Men selv om demokrati tar mange år å bygge opp, kan det rives ned av ei enkelt valgnatt eller litt for mye gærning i monitor.

Det er lett å tro at Norge er så mye bedre enn alle andre. At vi stoler på hverandre her, at vi aldri kommer til å miste noen rettigheter, at vi alle forstår verdien av samfunnet vårt, at vi er frie, selvstendige, opplyste mennesker med omtanke for hverandre. Men også i Romania stolte de på hverandre. I Ungarn også. I Polen, England, Frankrike, Tsjekkia, USA, Italia, de fleste andre land i Europa og verden.

Det er vanskelig å være velger i dag. Det er vanskelig å være journalist, redaktør og politiker. For å like et parti, skal vi mislike andre. For å komme til orde, må vi være ekstreme og sjokkere. For å fremme en sak, må vi være kompromissløse og ensporede, For å få lov til å skrive, må vi generere lesertall. For å bli populære politikere, må vi være feilfrie. Vi skal ikke samarbeide lenger, vi skal overkjøre. Vi skal ikke ha gode samtaler lenger, vi skal kritisere. Dette er ikke krav som aktiviserer demokratiet. I verste fall gjør de det motsatte. Også i Norge.

Det jeg er aller mest nervøs for neste uke, er ikke at feil parti skal vinne valget. Men at de skal vinne valget på feil premisser. Hvis et parti vinner fordi andres tilhengere ikke stemmer, taper alle. Hvis vi sitter hjemme fordi vi ikke tror vår stemme gjør en forskjell, gjør vi den største negative forskjellen av alle. Når mandagen kommer håper jeg alle tar turen til et valglokale nær dem. For hver stemme teller faktisk. Hver person som deltar i demokratiet vårt er med på å sørge for at det fungerer best mulig, at de som bestemmer over oss er mest mulig representative, at samtalen, samarbeidet og kompromissene fungerer i de neste fire årene. Til beste for norske kommuner og fylkeskommuner og folka som bor der.