Utdanningsforbundet:

Anerkjennelse vil utgjøre en forskjell

Meninger


I disse dager med skolestart, studiestart og en ferietid som definitivt er over, er det mange som går et tøft skoleår i møte. Både barnehagebarn, skoleelever og studenter har tøffe dager, der forventninger, lekser, resultater, vennerelasjoner og fritidsaktiviteter er ord som beskriver en travel tid. Midt oppi dette står lærere og ledere i barnehagen og skole. De som skal se alle barna, være rettferdige, gjøre mange viktige valg i løpet av en dag, planlegge og gjennomføre, trøste, gi råd, skaffe seg faglig påfyll, være aktiv i kollegiet, ha kontakt med foreldre og hjelpeinstanser, ha kontroll på økonomien. Alt dette i samspill med andre mennesker og med fokus på respekt og toleranse.

De som jobber med mennesker må bli sett og anerkjent. Det å bli anerkjent har stor betydning for den jobben du skal gjøre. I et samfunn med flere krav, stadig nye tv-konsepter der vi blir målt og veiet, der søken etter evig lykke og et perfekt liv er drivkraften, kan det å få høre at du gjør en bra jobb utgjøre en viktig forskjell. Kan anerkjennelse være en slags skjult ressurs vi ikke har sett i vårt velferdssamfunn?

En trend i tiden er at det er kritikken som rår, og at lærere og barnehagelærere ofte får kritikk og skyld, istedenfor anerkjennelse og ros. Dårlig økonomistyring, dårlig klasseledelse, for lite oppmerksomhet til hver elev, for lite fokus på elevens psykososiale miljø, for mye fokus på elevenes psykososiale miljø, for lite lekser, for mye lekser, for rigide regler, for få regler, fritt skolevalg og så videre. Noen ganger drukner all den gode jobben som blir gjort i norsk skole og barnehage i kritikk og negative avisoppslag. Selvfølgelig kan noen trå feil, men det er unntaket mer enn regelen, og ikke minst er det menneskelig å gjøre feil.

Å få anerkjennelse gir motivasjon, og motivasjon fører til en streben etter å igjen få anerkjennelse. «Foreldrene er fornøyde med meg, jeg skal vise meg tilliten verdig». Anerkjennelse og ros er undervurdert som egenskap, og vi bruker det altfor sjelden. Å gi ros når noen fortjener det, vil virke positivt, både i relasjonsbyggingen mellom mennesker, men også som motivasjon for å håndtere en tøff hverdag.

Vi vil ha motiverte og engasjerte lærere for våre barn. Vær på lag, gi anerkjennelse og ros dersom læreren eller lederen fortjener det. Det koster lite og gir mye, og skaper et bedre miljø for alle parter i samarbeid om barnets beste. Og har man et miljø der ros er en del av hverdagen, takler man også ris bedre. Spill på lag, vær laget rundt barnet. Vi er alle enige om at barnet fortjener de beste!