Samarbeid for andre enn seg selv

VANT: Maja Dahl Kristensen vant «Ta ordet!»-konkurransen på Olav Duun. 54 norske skoler er med i år. 

Meninger

Foreldrerollen. Kanskje vanskelig for noen, en utfordring for andre og en glede for de fleste. Uansett er det et ansvar. Et stort ansvar, enten du er alene eller om ansvaret er delt med flere.


Gikk videre i nasjonal talekonkurranse

Maja snakket åpent om noe som fortsatt er veldig tabu

16-åringen ønsker å inspirere flere skilte foreldre til å opprettholde en god kontakt og samarbeid – selv om forholdet tar slutt.

 

Jeg var en gang en 2 år gammel liten bærumsjente med lange, lyse lokker og iskrem på nesen. Jeg var glad i omstendighetene rundt meg, jeg var trygg og glad i menneskene som fylte hverdagen min. Så skjedde det som kunne forandre livet mitt; mamma og pappa gikk fra hverandre. For mange er separasjon eller skilsmisse vanskelig og sårt. Det oppleves av fler som en negativ endring, for min del var det bare en endring.

Jeg var som sagt veldig ung. 2 åringer er ikke ment til å forstå hva som skjer i sånne situasjoner. En stund etter bruddet satte jeg og mamma oss på nattoget for å flytte til Trøndelag. Lille meg fortsatt uvitende om hva som har skjedd og hva jeg har i vente i det ukjente nord. Vi reiste 70 mil nordover, til Overhalla, der vi bor nå. Vi reiste fra de trygge omgivelsene i Bærum, Besta, pappa, barnehagen min og alle eventyrene som ventet meg der nede. Til tross for avstanden klarte de å få til en god ordning. Jeg bodde 10 dager i måneden hos pappa. Jeg hadde barnehageplass både hos mamma og hos pappa. Fra jeg var 3 til jeg var 5 måtte mamma og pappa pendle sammen med meg. Altså om jeg skulle til pappa måtte mamma fly med meg til Gardemoen, levere meg til pappa som sto og ventet på meg i ankomsthallen forså og ta første fly hjem til Værnes igjen. De gjorde mye for å få ting til å funke, litt for sin egen del, men aller mest for min del.

Jeg begynte på skolen i Overhalla, og da var det ikke lenger like enkelt og dele opp måneden mellom mamma og pappa. Skoleferiene ble som oftest brukt på turer sørover til pappa, men pappa var også flink til å komme på besøk til meg og mamma. Som oftest kom han alene, men noen ganger hadde han med seg Besta. Jeg var ikke lenger Bærumsjenta som snakka rent og pent, jeg var ikke lenger lille barnet i familien, jeg begynte å bli stor, og jeg begynte å forstå. Jeg forsto fortsatt bare en liten del av det, men jeg forsto nok til at jeg skjønte at jeg var heldig. Jeg forsto at ikke alle skilsmissebarn hadde det så lett som jeg hadde hatt. Jeg forsto at utfallet av dette bruddet kunne vært så mye mer annerledes, og så mye mer utfordrende og vanskelig. Jeg oppdaget at andre også er i situasjonen der foreldre ikke er sammen lenger, men når de barna sa at deres mamma og pappa ikke lenger snakket sammen eller møttes synes jeg det bare var rart, jeg syns også det var rart at andre folk reagerte sjokkerende da de fikk høre at mamma og pappa var gode venner, at de snakket ofte. For meg var dette normalt, det var da jeg forsto at dette egentlig er ganske fint.

Mamma fikk seg en ny kjæreste, Kjell. Denne mannen er i dag min stefar og han er pappaen til mine to tvillingbrødre. Men det at mamma fikk seg en ny kjæreste hindret henne ikke i å ha et godt forhold til pappa. Pappa er godt inn i den «nye» familien vår. Han er god kompis med mammas nye mann, han er fortsatt aktiv og sentral i livet mitt og han er fadder på brødrene mine. Pappa og Kjell reiser av og til på turer sammen, de har blant annet vært i London sammen på fotballkamp og i november reiser de sammen med Kjells tvillingbror til Tyskland på landbruksmesse fordi det syntes de kunne virke spennende.

Pappa fikk også fort god kontakt med «bæstemor» og «bæstefar» som er Kjells foreldre. Han har et eget soverom hjemme hos oss, og et eget klesskap der han har klær, klær som mamma vasker og bretter til neste gang han kommer på besøk.

Jeg føler separasjonsforhold med barn involvert er et veldig tabubelagt tema. Det snakkes ikke om. Det snakkes ikke om løsninger for mor, far og en evt bonusforeldrerolle, hvordan de kan fungere sammen eller hver for seg på best mulig måte. Det snakkes ikke om barna. Dette vil jeg endre.

Jeg vet at mamma, pappa og Kjells samarbeid har inspirert flere til å forsøke det samme, og jeg vil at det skal inspirere flere. De har inspirert meg til og gi mine barn den samme muligheten i framtiden dersom en slik situasjon skal oppstå. Jeg vil at flere foreldre skal gi alt for barna sine, for seg selv og for hverandre, for jeg vet at det finnes barn som sliter hjemme pga. foreldresituasjonen i hjemmet, de sliter på skolen fordi mamma eller pappa ikke er til stede. Barn er utrolig flinke til å skjule hva de tenker og at det dermed kan være vanskelig for andre å se hvem som sliter, men min teori er at det finnes ét barn i de fleste klassene som sliter hjemme pga. sine foreldre. For meg har det vert til stor hjelp og en trygghet at de jobber så godt sammen, når avstanden mellom mamma og pappas bosted er så stor. Jeg ser på det som en bonus for mine søsken også som har en ekstra lekekamerat av og til. Pappa er et slags bonus-familiemedlem som de har blitt veldig glad i, og når han drar tilbake til bostedet sitt i Oslo spør de «når kjæm du heim igjen». Det de egentlig spør om er når han kommer på besøk neste gang. Jeg tok dette samarbeidet forgitt før, men forstår mer og mer for hver dag hvor takknemlig jeg er og burde være. Jeg vet det er mange som trenger denne trygghetsfølelsen, og det er disse jeg vil nå. Det er deres foreldre jeg vil inspirere.