Konduktøren som aldri gir opp

Tegning: Knut Høihjelle 

Reiseselskapene har funnet noe utenom det vanlige. Om de finner fram til Øysletta, da.

Meninger

Namsen er på sitt mest fredfylte der den sildrer under togsettene. Novembersola er intens og slenger seg inn i de tomme kupeene.

Konduktøren har stappa flagget i baklomma og tusla heim for året. Et annet sted i Trøndelag sitter skiltbyråkratene i Statens vegvesen og gnir seg i øya. De er blendet av både sola og stivbeinte forskrifter.

Nå skal en være forsiktig så en ikke henger ut noen urettmessig. De kan være underbemannet og de har tusenvis av skilt å holde styr på langs vegene i Trøndelag.

Men, noe må det være, for det er en del som ikke er like lett å forstå for en utenforstående.


Fantastisk namdalsreklame i beste sendetid

Et TV-team fra Spania leverer fiske-TV fra Namdalen i beste sendetid i heimlandet.

Torger Haugen er oppgitt over Statens vegvesen

Turistene finner ikke laksetoget

– Jeg taper penger og turbussene utsetter passasjerene for fare – på grunn av stivbeinthet fra Statens vegvesens side, sier Torger Haugen.


Laksetoget på Øysletta, eller på westernspråket; The Namsen Salmon & Train Experience, har blitt en verdenssensasjon. De fire togsettene som står på jernbanebrua mellom Øysletta og Bertnem, som ligger på den andre siden av Namsen. Toget som bare står der, er omtalt i reiselivsmagasiner og tv-kanaler fra alle verdens hjørner.

Da Elizabeth Hamsund og Torger Haugen åpnet togsettene for servering, laksefiske og overnatting i 2016, forsto man raskt at dette kunne bli en suksess. Nå kommer det busslass på busslass, blant annet fra Frankrike og Belgia, men et trent språkøre hører det snakkes mange språk der om sommeren.

Bonde, valdeier og nå reiselivsaktør Torger Haugen forteller at de brukte seks år av sitt liv for å få tillatelsen i havn fra myndighetene. Uten moralsk og praktisk støtte fra Overhalla kommune ville de ha gitt opp. For de møtte en vegg av byråkrati. I 2016 kom endelig tillatelsen og året etter åpnet de.

I den vakre italienske byen Florence har de «A Room with a view», hvor filmen med samme navn, ble spilt inn. På Øysletta fikk de «A train with a view».

Ingen hadde trodd at det skulle bli en slik suksess.

Ingen hadde trodd det skulle bli så vanskelig å få skiltet denne turistattraksjon.

Torger Haugen oppdaget fort at Øysletta ikke er verdens navle. Han tapte penger på at eventyrlystne turister fra Skatval og Paris ikke fant fram.

Det var ingen god reklame for bedrifta å møte illsinte guider og svette bussjåfører, som havnet på andre siden av elva om de brukte GPS. De som fant Øysletta hadde vært innom et renseanlegg først.


Laksetog på japansk tv

Namsen salmon & train experience på Øysletta har i vinter hatt besøk av japansk tv.


Enda verre, og slik er det fortsatt, er det når busser på 22 tonn ikke tar av på E6 ved Langnes i Grong, men forviller seg til Skottleiken.. Brua der er beregnet på farkoster på åtte tonn.

Haugen søkte om skilting. I fjor vår kom svaret fra Statens vegvesen. I korte trekk var svaret slik: En må holde igjen på bruken av skilt på norske veger, og turistene kan finne fram på egen hånd, uten skilt.

Haugen klagde, og ble hørt våren 2019. Namsen Salmon & Train Experience skulle få sju skilt. I brevet sto det et kontonummer, men ikke noe mer om hva det kostet.

Han ventet på en faktura, og skilta. Ingen av delene kom, og nå i november har han heller ikke fått svar på e-posten hvor han etterlyste fakturaen.

Altså gikk det en ny sommer uten skilt. Neste år er det ti år siden de søkte om å starte virksomheten. Det tok seks år før de fikk grønt lys til å sette i gang.

Hvor mange år skal Statens vegvesen bruke?

Hvordan er det så med skilting i Overhalla? Vi tok oss en kjøretur og det mange attraksjoner som er skiltet. Gravhaugene på Hunn, statuen av Hans Barlien, ærverdige Ranem kirke. Og svinger en ut på den slitte Ranemsbrua, propper det opp med skilt til fiskeplasser med romutleie, og en golfbane.

Ikke et eneste hint om tog-settet.

På en måte kan en forstå Statens vegvesens tanke om at turistene må kunne finne fram uten hjelp. Alle har vi kjent på følelsen av finne fram. Der og da vokser selvbildet noen hakk.

I motsatt ende av skalaen finner vi hvordan det er å bli villedet.

En kan lure på hva turistene tenker på når det plutselig dukker opp skiltet «Fiskeveien» på tur til Overhalla. Vi ender opp sånn cirka på Ryggahøgda. Der er det smått om fiskeplasser.

Likeså kan en undres hvilke kontakter padlerne har inn i Statens vegvesen. Ut av intet, som ved Tøtdal i Namdalseid, dukker skiltet «Padlerute» opp. Namdalskysten er jo ei eneste lang padlerute! Hvorfor akkurat på Tøtdal?

Nå finnes andre ting i verden som er mer viktig å bry seg om enn skilting, men for noen betyr det faktisk noe.

Om du skulle finne på å ta togreisen over Namsen, kan du nyte utsikten, god mat og tenke på at ikke alt kommer av seg selv. Spesielt hvis en vil starte opp med en uvanlig næringsvirksomhet for seg selv.

Godt det finnes tålmodige konduktører.