Det spinkes og spares på områder innen offentlig virksomhet:

Frivilligheten og «nødvendigheten»

Det er ofte oppslag og meninger om hvor viktig frivillig arbeid er.  Høsten er sesong for å hylle frivillig arbeid og gi priser til personer og ildsjeler som gjør en jobb som er langt ut over det som kan forventes av enkeltpersoner.

Når det offentlige ikke strekker til – eller ikke skal bidra - må andre bidra. Men frivilligheten kan ikke og skal ikke overta oppgaver som hører inn i plikter og oppgaver stat og kommuner har ansvar for., skriver Snorre Ness, tidligere ordfører i Namsos kommune.  

Meninger

Denne oppmerksomheten er bra, og den appellerer ofte til videre arbeid i lag og foreninger som grupperes inn under «frivilligheten».

Politikere og politiske partier hyller det arbeidet som gjøres i frivillige lag, foreninger og organisasjoner, og appellerer til videre innsats. Men hvem er denne frivilligheten? Frivillighet Norge definerer en frivillig organisasjon som en sammenslutning av personer eller virksomheter som driver frivillig virke på ikke-fortjenestebasert og ikke-offentlig basis. Til sammen er det over 300 organisasjoner som er medlemmer i Frivillighet Norge. Mangfoldet er stort – alt fra «Europabevegelsen i Norge» til «Tjukkasgjengen» som har virksomhet i mange kommuner i Norge. Ikke alle frivillige organisasjoner velger medlemskap i Frivillighet Norge.

Alle lag og foreninger som grupperes inn under «frivilligheten» driver nyttig virksomhet hver på sin måte. Noen gjør en jobb for et felleskap og skaper trivsel, deltakelse og inkludering, mens andre gjør arbeid på områder hvor det offentlige felleskapet ikke strekker til, eller hvor det offentlige ikke prioriterer sin virksomhet. Flere av organisasjoner som er tilsluttet Frivillighet Norge er interesseorganisasjoner for mennesker med nedsatt funksjonsevne. I mange av disse organisasjonene gjøres det et viktig arbeid for et felleskap som etterspørres for trivsel og aktivitet, men organisasjonene har også andre viktige oppgaver. Organisasjonene drives økonomisk gjennom medlemskontingent, loddsalg og annen inntektsbringende aktivitet, og noen oppnår offentlig støtte til sin virksomhet.

Hvorfor tillater jeg meg å skrive om dette? Jeg er i høyeste grad for frivillighet og innsats som bidrar til å gjøre verden og Norge bedre å leve i. Når det offentlige ikke strekker til – eller ikke skal bidra - må andre bidra. Men frivilligheten kan ikke og skal ikke overta oppgaver som hører inn i plikter og oppgaver stat og kommuner har ansvar for. Jeg tillater meg å skrive om dette på grunn av at virksomheten i mange frivillige lag og foreninger – men ikke alle - har som formål å opplyse og påvirke stat og kommuner om rettigheter som innbyggere har, og som stat og kommune har forpliktet seg til å gi innbyggere med behov for bistand.

Stortinget vedtar lover og retningslinjer som gir innbyggere med behov for bistand rettigheter. Mange innbyggere med slike rettigheter må slite for å få den hjelp og bistand som «storsamfunnet» er forpliktet å gi. Enkelte organisasjoner definerer seg derfor som menneskerettighetsorganisasjoner og driver interessepolitikk for å opplyse og påvirke administrative og politiske ledere om rettigheter som innbyggere har om bistand som de ikke får. Disse organisasjonene grupperes også innenfor «frivilligheten», men det burde kanskje vært en gruppe som ble klassifisert som NØDVENDIGHETEN.

Det interessepolitisk arbeidet er krevende av mange årsaker. Samfunnet og styringssystemet er omfattende og komplisert å holde god oversikt over og å ha kontakt med. Organisasjonene må basere sin virksomhet på egne krefter og har ikke økonomi til å honorere ressurspersoner. Det blir vanskeligere og vanskeligere å rekruttere medlemmer som vil avsette tid til interessepolitisk arbeid. De fleste er opptatt av at de skal arbeide for egen sak og ikke for andres rettigheter i et fellesskap.

De lokale organisasjonene finansierer sin virksomhet gjennom medlemskontingent, og denne er ofte et hinder for å få med medlemmer. Mange vil ikke ha tillitsverv. Vi har fått et samfunn hvor de fleste vil «sitte på lasset» og i alle fall ikke dra lasset. I et samfunn på 100 mennesker er det ofte bare 10 som drar og resten vil sitte på eller gå etter og «høste» resultater uten å bidra.

Det er et paradoks når det offentlige forventer at frivilligheten og nødvendigheten skal stille opp og bidra, at det offentlige ikke legger bedre til rette for frivillig innsats. Det var ikke bedre før.

Mitt inntrykk er at både Storting og styringsverk forventer at frivillige lag og foreninger skal bidra på mange samfunnsområder, men det legges ikke godt nok til rette for at «frivilligheten» skal kunne gjøre denne jobben. Det spinkles og spares på områder innen offentlig virksomhet – uansett viktighet og nødvendighet. Dette fører også til at forventningene til frivillig arbeid økes. Alt skal organiseres i prosjekter og det er folkehelse og beredskapsorganisasjoner som får det offentliges oppmerksomhet. Nasjonalt ser vi dette gjennom at fordeling av tippemidler og offentlige bidrag kanaliseres til de store hjelpeorganisasjoner. Dette fører til at det blir færre midler tilgjengelig for organisasjoner som arbeider for rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne generelt og personer med utviklingshemming spesielt er ofte sterkt avhengig av bistand og tilrettelegging. Dette kommer ikke av seg selv. Det en nødvendig med menneskerettighetsorganisasjoner som er i stand til å gjøre en jobb utover frivillig innsats. Det er nødvendig med innsats for å bidra til likestilling og inkludering. Alle innbyggere ønsker å leve i likeverdige og inkluderende samfunn, men enkelte innbyggere trenger pådrivere.

Vi må passe på at vi ikke fortsetter en samfunnsutvikling med et innhold som passer best for dem er raskest og «flinkest» til å forsyne seg av samfunnets goder.