Arne Haugland om dragkampen om tingrettene:

Å «forstå» utkantene har alltid vært elitens problem

Dette innlegget er ment som et håndslag til de «små» tingrettene i Norge. Jeg vil begrense meg til å berøre forholdet mellom Namdal tingrett og Inntrøndelag tingrett med noen korte bemerkninger.

GIR STØTTE: Advokat Arne Haugland gir et håndslag til de «små» tingrettene i Norge i dette innlegget.  Foto: Svein Erik Tviberg

Meninger

Kommunestyre- og fylkestingsvalget 9. september 2019:

Resultatene fra årets lokalvalg var lite hyggelig lesning for de etablerte partiene. Etter år med partienes sentraliseringsiver hadde motkreftene i samfunnet fått nok. Velgerne tok grove jafs av de tradisjonelle styringspartienes velgermasse. Det er tilstrekkelig å vise til en politireform som førte til et usynlig politi og den påtvungne sammenslåing av fylkene Troms og Finnmark (der over 90 prosent av velgerne i Finnmark faktisk var motstandere av sammenslåinga). Eksemplene kunne vært flere. Valget førte til at det politiske landskapet fullstendig ble snudd på hodet og de etablerte partiene satt tilbake med århundrets bakrus.

Domstolskommisjonens delutredning nr. 1:

Den 1. oktober 2019; altså tre uker etter valget, la Domstolkommisjonen fram sin delrapport nr. 1, en rapport som inneholdt forslag om domstolenes framtidige struktur i Norge. Forslaget omfattet selvsagt også landets tingretter. En tar ikke for hardt i når en slår fast at kommisjonen med sine forslag virkelig hadde slipt slakterkniven. Dagens 60 tingretter ble foreslått redusert til 22. Forslaget innebar videre at reduksjonen (les: nedleggelse) i all hovedsak skulle ramme de «små» tingrettene. Kommisjonens uttalte mål var i stedet å etablere å større enheter; altså domstoler, som hver hovedsakelig skulle dekke store geografiske områder.

Kommisjonen begrunnet sitt forslag bla. med at store enheter ga «robuste domstoler» med «sterke fagmiljøer». I forhold til signalene gitt av velgerne ved valget tre uker tidligere kan en neppe si at kommisjonen var særlig heldig med timinga av framleggelsen av sitt forslag. Forslaget resulterte i ramaskrik i det ganske land.

For vårt fylke; i dag Trøndelag, innebar forslaget at Fosen tingrett, Namdal tingrett og Inntrøndelag tingrett skulle nedlegges og slås sammen med Sør-Trøndelag tingrett med base i Trondheim. Navnet på den nye enheten ble foreslått til «Trøndelag tingrett». Det ble ellers foreslått at domstolen skulle ha et slags «avdelingskontor» på Steinkjer; dog uten egen sorenskriver.

Kommisjonens forslag møtte også lokal kritikk nær sagt fra alle hold. Ikke uventet rykket «Saksbehandlere og dommere» i Inntrøndelag tingrett ut med krass kritikk av forslaget i et innlegg i Trønder-Avisa 13. november 2019. Hvilke dommere og saksbehandlere som står bak innlegget ses noe påfallende ikke oppgitt. Namdal tingretts videre skjebne er heller ikke ofret et ord i innlegget. I et annet innlegg i Namdalsavisa 11. november 2019 krever tidligere sorenskriver i Inntrøndelag tingrett; i dag «Gammelsorenskriveren og pensjonist uten ansvar», Odd A. Bartnes, at Namdal tingrett må nedlegges. Begrunnelsen synes å være at Namdal tingrett har et « … for spinkelt ressursgrunnlag til å bestå som en selvstendig domstol i framtida». Namdal tingrett bør derfor slås sammen med Inntrøndelag tingrett og navnet på den nye enheten foreslås satt til Nord-Trøndelag tingrett (selv om det tidligere fylke «Nord-Trøndelag» i dag er ikke eksisterende).

Innlegget bærer for øvrig preg av gammelsorenskriverens utrettelige behov for å framheve Inntrøndelag tingretts fortreffelighet på bekostning av Namdal tingretts utilstrekkelighet.

Ovennevnte nødvendiggjør noen kommentarer fra min side.

«Robuste domstoler» og «sterke fagmiljøer»:

Kommisjonens mantra synes å være at kvantitet representerer kvalitet. Det postuleres at jo flere dommere under samme tak; jo høyere grad av effektivitet oppnås og man oppnår kvalitetsmessig «bedre» rettsavgjørelser. I lys av den verserende trygdeskandalen; NAV-saken, bør en reise spørsmål om dette postulatet er riktig. Oslo tingrett har alene stått for avsigelsen av 9 feilaktige; eller ugyldige, avgjørelser av i alt 48 dommer på landsbasis som så langt er avdekket. Oslo tingrett har i alt ca. 70 dommere og 38 dommerfullmektiger. Oslo tingrett må på dette grunnlag finne seg i å inneha det en kan kalle «landets sterkeste fagmiljø»; likevel uten at dette har forhindret at domstolen har begått de feil og overtramp som beviselig er begått.

Erfaringene fra Oslo tilsier derfor at det ikke kan anføres at kvantitet nødvendigvis alene ivaretar kvalitet og rettssikkerhet

NAV saken – fortsettelse:

I et innlegg i Adresseavisen 18. november 2019 kommenterer Tor Langbach; tidligere leder for domstolsadministrasjonen, forholdet mellom folketrygdloven og forordningene gitt av EU i henhold til EØS-avtalen. Det er som kjent motstrid mellom den norske lovteksten og forordningene gitt av EU. Forordningene har forrang i forhold til norsk lov og er nedfelt i en forskrift av 2012. Selve forskriften fra 2012 er ikke implementert i den norske lovteksten. Langbach mener Stortingets unnfallenhet setter den enkelte dommer i en vanskelig; om ikke umulig, posisjon.

Dette begrunner Langbach med at det vil framstå som en tilnærmet umulighet for den enkelte dommer å sette seg inn i dette kompliserte regelverket; nær sagt av kapasitetsmessige grunner. Langbach peker videre på at det tross alt er tale om 17 EØS-forordninger. Disse delvis skrevet på dansk og er i tillegg svært ordrike. Bruk av komma og punktum er nærmest fraværende.

Med dette bakteppet impliserer Langbach; riktignok uten å uttrykke det direkte, at blir lovtolkingsarbeidet i den enkelte sak for heftig for dommeren; så må en «kunne en se gjennom fingrene» at han ikke har satt seg skikkelig inn i regelverket. Bekvemmelighetshensyn og/eller inkompetanse hos dommeren er da med på å «frikjenne» domstolen for å avsi ugyldige dommer.

Hvis dette er riktig, oppfattet fra min side, ser man at vi er vi på ville veger. Snur en på flisa skulle jeg uansett gjerne se den «trygdemisbruker»; tiltalt for trygdesvindel, som nådde fram med denne type argumentasjon over for en domstol. «Dommer, denne loven var alt for komplisert for meg – jeg må derfor frifinnes».

Hensynet til ensartede rettsavgjørelser:

I dagens komplekse samfunn påpekes det at sakens kompleksitet og omfang stiller en dommer for krav som ligger utenfor det en kan forvente. I tillegg oppstår det gjentatte habilitetsspørsmål. En «liten» domstol mangler nødvendige ressurser til kunne håndtere dette på en forsvarlig måte. Etter min mening er dette er argument som hentes fram for å begrunne et ønsket svar. Jeg mener jeg har påvist over at antallet dommere ved domstolen nødvendigvis ikke borger for det riktige resultat i den enkelte avgjørelse.

I tillegg; i dagens digitale samfunn, ligger alle de hjelpemidler en dommer trenger åpne og tilgjengelig på Internett. Kolleger, advokater, lærerkrefter er alle bare noen tastetrykk unna på telefonen. Kommunikasjonen med domstolene og sakens øvrige aktører skjer i dag digitalt. Litt forenklet kan en si at «fagmiljøet» er tilgjengelig for dommeren uansett hvor han enn snur seg. Å gjøre fagmiljøet tilgjengelig for en dommer ved en liten domstol framstår derfor som kun et økonomisk spørsmål. Domstolen har ikke behov for at minst 10 dommere er lokalisert under samme tak for å kunne oppfylle ønsket om et «sterkt fagmiljø».

Det er derfor min helt klare oppfatning at også «små» domstoler kan utføre sine samfunnsoppgaver på en god, forsvarlig måte og med tilnærmet den bemanning domstolen allerede har. Personlig kjenner jeg Namdal tingrett best. Denne domstols restanser ligger innenfor det akseptable og det er sjelden denne domstols avgjørelser endres i ankeinstansen.

Lokale forhold:

Ikke alt er tilpasset virkelighetsbildet fra Oslo. I hovedstaden finner vil storting, regjering, vår øverste domstol, sentrale samfunnsaktører og rundt 80 prosent av landets advokater. Å «forstå» utkantene har alltid vært elitens problem. Lokalvalget i 2019 ble; og vil fortsatt være, en tankevekker for «de etablerte». Gamle sannheter er truet på samme måte som enkeltes posisjoner er i faresonen. Det kan være lett å kjempe for et bilfritt miljø og sykkelstier i hovedstaden men du vinner neppe gehør for et slikt synspunkt vinterstid i et vegkryss i iskalde Kautokeino.

Lokalsamfunnenes utfordring er at det daglig «rasjonaliseres bort» deler av lokalsamfunnets infrastruktur det være seg politi, rettsvesen, skoler, sykehus, lokal flyplass eller bankvesen. Samfunnet forvitrer med de konsekvenser dette har lokalt. Ikke et vondt ord om Gjerdinga, men bygger du en bolig til kr 5 mill. på øya er den verdt bare kr 500.000 den dagen du flytter inn.

Slike problemer utfordres sjelden eller aldri de større sentra med. Det oppleves da lokalt som «bittert» eller «urettferdig» at definisjonsmakta knyttet til hva som vil være til samfunnets beste nær sagt konsekvent legges til den autoritet som selv sjelden eller aldri rammes av det enkelte tiltak. Et kort blikk på samfunnets demografiske utvikling de siste 50 år bekrefter dette.

Isolert sett havarerer ikke Namdalen ved at staten nedlegger Namdal tingrett. Den umiddelbare konsekvensen blir bare at alt blir mere «bablete». Det blir for den enkelte borger tungvint å med mere reising, det at en må gjøre seg kjent med nye autoriteter, tidsbruk osv. Særlig gjelder dette den eldre del av befolkninga. I tillegg har rasjonaliseringa med sentralisering som en konsekvens en kostnadsmessig side for den enkelte borger. Denne bryr staten seg sjelden om. Staten synes utelukkende å være opptatt av egne kostnader.

I tillegg medfører utviklinga at lokalkunnskap som ressurs som nevnt forvitrer. Alt henger sammen med alt. Det er ikke nødvendigvis slik at tjenestemannen på 112 vet hvor Gjersvik ligger, eller at det er forskjell på en utrykning til Røyrvik og ikke Rørvik. For ressurspersoner vil det uvegerlig være mindre interessant å etablere seg i et lokalsamfunn; et samfunn som gradvis berøves sentrale deler av sin infrastruktur.

For Namdalens vedkommende vil et mulig tap av ressursen Sykehuset Namsos være katastrofalt. Jeg tenker da ikke bare på det enkle faktum at det er storsamfunnets ansvar å gjøre helsetjenester tilgjengelig for lokalsamfunnets befolkning. Rasering av sykehuset vil i tillegg medføre uerstattelig svikt i befolkningsgrunnlaget, ytterligere tap av lokal kompetanse, dramatisk knekk i både offentlig som privat økonomi m.v.

I et slikt perspektiv kan tapet av en lokal domstol synes som en bagatell. Det er likevel den totale effekt av den utvikling