Som samfunn er vi veldig gode på å snakke, bryte og brekke ned mennesker

Sivert Moe  Foto: Maria Saxegaard

Meninger

Det er godt mulig jeg sparker inn åpne dører nå, men jeg tenker det er bedre å sparke inn dører til en koselig gammel stue enn en falleferdig rønne. Når sant skal skrives, så sparkes det inn for få åpne dører.

Som samfunn er vi veldig gode på å snakke, bryte og brekke ned mennesker. Rive fra hverandre grunnpilarene som er solidaritet og kjærlighet bit for bit, stag for stag, år etter år. Etter store katastrofer og tragedier o.l. kan vi være flinke til å bygge på grunnmuren litt, og vi kan stå sammen som et varmt samfunn, - men den varmen forsvinner raskere enn Ingebrigtsen-brødrene rekker å passere målstreken i Doha. Varmen blir til lunk, lunk blir til kulde, og vi er tilbake der vi slapp. Og der vi slapp er dessverre blitt til hat, baksnakking og smålighet.

Kommentarfelt og Jodel er to gode eksempler på alt dette hatet. Det er vel og bra å ytre seg og rope høyt om ytringsfrihet osv, men det finnes faktisk noe som heter ytringsansvar også. Du skal få mene det du vil, men da har du også et ansvar for at det du mener ikke bare er hatefullt, skadelig og sist men ikke minst ikke konstruktivt på noen som helst måte. For mye av det som skrives rundt om kring om mennesker i dag er slettes ikke konstruktivt, og det fører oss ikke i riktig retning når det gjelder denne falne grunnmuren vår. Å gå på utseende, yrke og personlighet med helt usaklige kommentarer og bemerkninger er så utrolig uforståelig for meg. Hva får du ut av det? Får du det bedre av det?

Hat er noe jeg har kjent mye på i livet selv. Hat og sinne har vært en slags underliggende summetone i meg. Det har fungert litt som et kommentatorspor på en DVD, der det virkelige livet ligger under med lavt volum, og hat og sinne har egne mikrofoner og får lov å kommentere og rette på alt det som kunne vært fint. Det hatet har aldri gjort meg noe godt. Jeg har brukt setningen «jeg hater den og den personen» flere ganger i livet, og det eneste det har gjort er å skape hat, frykt og jeg har gitt inntrykk av å være en bitter, gammel mann. Og det å være bitter og gammel i en alder av noen-og-20, vel, det er ikke så tiltalende.

Det eneste positive jeg har fått ut av hat og dårlig stemning er noen tekstlinjer her og der, men det skader ingen. Jeg har heldigvis aldri herjet løs i kommentarfelt og anonyme apper. Det er trist å lese alt som skrives, for hvis du gjør den feilen å gå inn på de forskjellige profilene til folk, ser du jo at de ser tilsynelatende helt vanlige ut. Mange ser til og med snille ut. De fleste gjør jo det. Kanskje de skal få høre det.

Fremsnakking, komplimenter og kjærlighet er skummelt for mange. Men vi trenger det mer enn noensinne. Det er liksom forbudt å skryte av seg selv også, og det opplevde jeg senest denne julen, da mamma hadde laget en nydelig ribbemiddag. Hun mente selv at den var stekt litt lenge og falt fra hverandre, noe som gjorde at den minnet om pulled pork, og som absolutt alle syntes var den beste ribben vi hadde smakt. Da klarte mamma endelig også å arrestere seg selv og si «takk» i stedet for å undergrave den innsatsen hun hadde gjort med den gode maten.

Mulig det er skummelt med kjærlighet, men herregud så mye verre det er med alt hatet vi tidvis står til knærne i. På tide å få på seg arbeidshansker og bygge opp denne grunnmuren vår igjen.