Paal Sandø etter bisettelsen i Oslo domkirke:

Jeg har vært der Ari var, men kom meg videre i siste liten

Paal Sandø.   Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

Jeg hørte helseministeren på radio i dag. Han er også opptatt av selvmord og forteller at dette har regjeringa  vært opptatt av siden dag en. Statsministeren fortalte utenfor Oslo domkirke at nå skal de kartlegge problemet. Jeg blir litt oppgitt.

Uansett krise så bli vi lammet av et enda større problem: Velstandskonsekvenser. Jeg har vært der Ari var, men kom meg videre i siste liten. Jeg er fagperson i rusfag og kultur og har stått på gravkanten to ganger. Selv om dette er mange år siden, så er ingen ting glemt. Forskjellen er at jeg har lært meg å leve med min historie, takket være vettuge folk som selv har vært der jeg var, men også av noen dyktige terapeuter på Modum Bad og en psykolog som har fulgt meg i flere år.

Jeg blir oppgitt når helseministeren snakker om flere psykologer og hvor mye penger de har bevilget. Og jeg blir uvel når jeg ser hvordan regjeringen har bygd ned tilbud til psykisk helse. Så kommer noen dypt tragiske hendelser til overflaten og vi får vite at nå skal det satses (det høres sånn ut). Det er bra med faglig satsing, men det er ikke der vi skal starte. Journalist Ingeborg Senneset skriver i Aftenposten: "Statsministeren varsler kartlegging. Men det er ikke det som haster mest nå". Hun skriver videre i artikkelen: "De fleste selvmord skjer blant mennesker som ikke er i kontakt med helsevesenet".

Og her er vi ved noe av kjernen: Hvor skal det satses og hva gjør vi? Etterkrigsgenerasjonen er vokst opp i kolossal forventning om at alt skal gå bra, vi er jo verdens rikeste land. Min far sa at bare jeg fikk meg litt skole, jobb, en kone og to barn, så skulle alt ordne seg. Problemer var ikke noe vi snakket om. Vår generasjon er hovedsakelig skadet av en velstand knyttet til olje og økonomi. Fremdeles er skole knyttet mest til å lykkes med skolefag og eksamen mens regjeringen fører sin flyktningpolitikk basert på at vi skal forsvare vår velferd og derfor stenge våre grenser.

Jeg har spurt mange ganger: Hvilken velferd snakker de om? Og jeg fortsetter å spørre i kjølvannet av Maud Angelicas tale til oss alle: Når skal elever, barn, ungdom bli tatt på alvor og når skal vi alle lære å snakke sammen? Vi må oppdra hverandre til å mestre livet på helt andre premisser enn hva politikere legger opp til. Vi må oppdra foreldre, de må få hjelp til å bryte taushetens skambelagte panel i sine stuer, de må oppdras til å være ærlig og til å ta ansvar. Vi er alle et produkt av noe, men hva sitter vi igjen med når alle julegavene er pakket opp? Og hvem er der for deg når begravelsen er over? Når skal det å snakke om følelser og om hvordan vi har det, egentlig, bli en del av vår hverdag?

Jeg er takknemlig for Maud Angelicas tale, og jeg er takknemlig for at vi har tenåringer som fronter klimaspørsmål. Nå venter jeg spent på fortsettelsen. La det ikke bli politiske festtaler som drukner i spørsmål om hvem som har de beste løsninger. Når livet møter politikken blir livet ofte den som taper.