Hvordan styrke Nord Universitet :

Skogutdanning i oljeskyggen

I NA tidligere i høst skrev Håkon Arntsen en viktig artikkel om at Nord universitet må styrkes i Namsos. Dette arbeidet burde etter Arntsens mening startes snarest og han foreslo flere nye fagområder som burde styrkes med framtidsrettede utdannings- og forskningstilbud og pekte bl.a. på skog og skognæringa.

Skogutdanning i Trøndelag vil være et godt bidrag til å avhjelpe situasjonen for våre landsdeler inkl. kystskogbruket. Dette behovet har skognæringa framholdt gjennom mange år allerede, men har så langt ikke fått gjennomslag, skriver kronikkforfatterne.  Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

Med sin bakgrunn har Arntsen bedre innsikt enn de fleste i «samfunnspillet» og bør lyttes til. Vi har ikke fått med oss om noen har tatt tak i saken, men vi regner med at i alle fall de politiske krefter som var aktive for «redningsaksjonen» i vår, har fortsatt «sikringsarbeidet». Vi kjenner historien for skog og skogbruksutdanning i Trøndelag og tillater oss derfor å kommen med noen kommentarer til saken.

Det synes være en global enighet om at skognæringa både er et klimaverktøy og en bærekraftig framtidsnæring som sammen med andre fornybare næringer vil måtte ta en større del av samfunnsutfordringene i framtiden. Levende veksterlig skog bruker CO2 når trevirket og biomassen produseres. Derfor er skogen viktig for CO2 fangst og den har enorm kapasitet til dette. «Alt som kan lages av olje kan også lages av tre» heter det som kjent i dag. Det innebærer at det må produseres mere skog, også på nye arealer, og lages flere produkter med basis i tre og trefiber for å erstatte fossilt, dvs. oljebaserte produkter. Da oppnår vi både næring og CO2 fangst. Vi ser allerede konturene av denne framtiden i det utmerkede arbeidet som gjøres i Skognæringa i Trøndelag eller «WoodWorks!» som klyngen heter nå.

Skog/trefiber kan bli brukt som råstoff både for fiskefor, nedbrytbar plastemballasje, nye byggemetoder m.m. og i siste instans som energi. Trevirke er som kjent også «lagret solenergi».

En slik utvikling vil kreve mer kunnskap og kompetanse både generelt om naturmiljøet, i skogene og industrien m.m. Søkningen til slike utdannelsesretninger er økende. Det er et faktum at det allerede er mangel på skogkompetanse og dette er ikke en god situasjon for ei næring som skal utvikle seg, både i et kortsiktig og ekstremt langsiktig perspektiv. Mangel på riktig kompetanse vil derfor sinke en nødvendig bærekraftig utvikling.

Skogutdanning i Trøndelag vil være et godt bidrag til å avhjelpe situasjonen for våre landsdeler inkl. kystskogbruket. Dette behovet har skognæringa framholdt gjennom mange år allerede, men har så langt ikke fått gjennomslag, selv om den gamle skogskolen på Steinkjer i sin tid gikk inn Høgskolen i NT (HiNT), hvor den etter hvert ble «midlertidig» nedlagt fra 2003. Mange grundige rapporter om behovet for skogbruksutdanning har blitt publisert etter den tid. HiNT selv utga i 2007 en omfattende rapport som dokumenterte det daværende kompetansebehovet i skognæringa.

Høgskoleledelsen ønsket den gangen dessverre ikke å vurdere denne rapporten selv om næringa aktivt etterlyste den og bidro med grunnlagsinformasjon. Motstanden har vært såpass påtakelig at vi dessverre har liten tro på at Nord Universitet på eget initiativ tar opp skogbruksutdanning. Det ville trenges et «politisk press».

Nå er neppe Nord Universitet imot skogbruksutdanning spesielt, men de får som kjent sine rammer mer og mindre diktert fra sentrale myndigheter. Behovet for skogbruksutdanning vil derfor avhenge mye av regjeringers ambisjoner for skognæringa som framtidsnæring. Vi kan imidlertid ikke forvente slik satsing fra sittende regjering. Muntlig er regjeringspartiene riktignok kommunikasjonsfaglig korrekte og uttaler seg passe flertydig, men går man til nasjonalbudsjettet og stortingsproposisjoner står det til dels meget klart at man kun ser for seg en skognæring på dagens nivå. Det samme synes framgå av den nylig framlagte Distriktsmeldinga.

Regjeringen legger hverken opp til økt skogproduksjon i Norge eller til å bruke skogen som klimaverktøy, men velger heller å kjøpe klimakvoter i utlandet. For skognæringa kan dette bety et fortsatt liv i oljeskyggen. Om velgerne i kommende valg vil si seg enige i dette, står igjen å se. For oss virker det imidlertid ikke klokt.

Skogskolen i Trøndelag var i ca 125 år lokalisert på Steinkjer, men det er etter vår oppfatning ikke avgjørende hvor en evt. nye skogbruksutdanning plasseres. For den saks skyld kan den ligge både i Namsos, Steinkjer, Levanger, Stjørdal og Orkdal. Det avgjørende etter vårt syn er at tverrpolitiske myndigheter i noen av disse regionene tar ballen og starter jobben. Hvordan de som styrer skognæringa i Trøndelag i dag ser på en evt. lokalisering av skogbruks-utdanningen kjenner ikke vi til. Vi kan neppe tenke oss annet enn at også de vil se det som viktigst at noen tar ballen og bidrar til et «politisk press» for å etablere en skogbruksutdanning i regionen.

Arntsen servet ballen til Namsos og Namdalen. Vi oppfatter Namdalen som en tydelig og kjent skognæringsregion og tilsvarende en politisk homogen region som både har evne og vilje til å reise og gjennomføre viktige saker sammen. Kanskje 2020 blir snuåret?