Målrettet inkluderingsdugnad i distriktene

Debatten om hvordan vi organiserer arbeidslivet og arbeidsdeltakelse er en av de viktigste samfunnsdebattene.

Vår konklusjon er at anbud på arbeidsmarkedstiltakene (Avklaring, Oppfølging, Arbeidsrettet rehabilitering, Jobbmestrende Oppfølging o.l.) ikke er fornuftig i distriktene, skriver kronikkforfatterne Kåre Aalberg og Sturla Ulsund i Arbeidskometanse.  Foto: Monkey Business Images

Meninger

Som daglig leder og styreleder i Arbeidskompetanse, en samarbeidsorganisasjon eid av Vekstbedrifter i Trøndelag, mener vi utfordringene også bør analyseres i et sentrum – periferi perspektiv. Hovedargumentet for dette mener vi ligger i kompetanseutfordringer og lokal kunnskap. Dette kommer vi tilbake til.

Vi tar utgangspunkt i en lokalhistorisk årbok der vi fant en beskrivelse av oppvekst i de harde 1930-åra. «Så kom potetonna. Da fikk vi ungene hjelpe til, det ble skikkelige oppmålte stykker med nedsatte merker. Det var tungt arbeid, men du verden hvor nødvendige vi følte oss.»

Å føle seg nødvendig i samfunnet er etter vår mening selve koden for å lykkes med å skape et inkluderende samfunn. I dag har de som vokser opp knapt noen mulighet til å delta i ei «potetonn» der er en erfarer «du verden hvor nødvendig jeg følte meg».

Arbeid er i det norske samfunnet den avgjørende arenaen for å skape mestring, likeverd og selvfølelse. Arbeid er viktig for å kunne føle seg som et helt menneske. Veien mot et mer inkluderende samfunn er kompleks og mangfoldig. Å tilrettelegge for å kunne delta i arbeid og verdiskaping etter evne har vært politisk prioritert i mange tiår. Arbeidslinja har over tid blitt gitt 2 definisjoner ut fra hvilket perspektiv som blir vektlagt.

Arbeid for alle.

Ansvarsreformen (HVPU-reformen) omkring 1990 vektla betydning for hvert enkelt individ i å delta i verdiskaping jf. parolen «Arbeid til alle». Norsk Forbund for utviklingshemmede har i årevis kjempet for en slik forståelse med argumentet at arbeid er en menneskerett

Alle skal med.

Arbeidslinja er også argumentert ut fra kost-nytte-perspektiv der alle må bidra til verdiskaping i samfunnet for å opprettholde velferdsstaten – «Alle skal med». I dagens p litiske språk er det denne forståelsen som er blitt «Inkluderingsdugnaden». Dermed blir de som står lengst unna et ordinært arbeidsliv nedprioritert. Dette ser vi tydelig i dag i kravspesifikasjonene i NAV sine mange arbeidsmarkedstiltak. Krav som i større grad måles opp mot resultatoppnåelser og effektivt tidsbruk enn deltakernes opplevelse av å være nyttige og verdifulle.

Arbeidsmarkedspolitikken til Solberg.regjeringen har to hovedstrategier:

Raskt til arbeid.

Dermed blir tiltakene av kort varighet og knapp kompetansestyrking for den enkelte.

Konkurranseutsetting.

NAV-tiltak på anbud gir sentrale og store velferdsaktører fortrinn framfor mindre og små bedrifter arbeidsmarkedsbedrifter i distriktene. Dermed taper lokal tilknytning og kjennskap/relasjon til lokalt næringsliv og samfunnsliv i anbudskampen.


Mange arbeidsmarkedstiltak er nå inne i sin andre anbudsrunde. Regelen synes å være nye koster – dvs. nye aktører får ansvar for tiltakene i de ulike tjenesteområdene. Mange nye kommer inn. Noen har ikke i det ansatte som skal utføre jobben. Dette er slik vi har sett i andre anbudsområdersak, slik som det er i sykeambulansetransport i Nord-Norge med Babcock.

Selskapene som kommer inn har kompetanse på å beskrive leveranse ved anbud. I mange tilfeller utlyses det etter personell i tida mellom anbudsavgjørelse og oppstart. Og ikke sjeldent blir ansatte hos tidligere leverandør av tiltaket tilsatt hos den nye leverandøren.

Arbeidsmarkedstiltak i distriktene er relativt små – dvs. få ansatte skal betjene store geografiske områder. Situasjonen i distriktene er at når 4 ulike tiltak har hver sin leverandør innen samme geografisk store område blir hvert enkelt «kontor» lite. Det er umulig å bygge opp brei tverrfaglig kompetanse. Vurderinger av nærhet, relasjon og kjennskap til lokalt næringsliv og samfunnsliv blir lite vektlagt som kravspesifikasjon.

Vår konklusjon er at anbud på arbeidsmarkedstiltakene (Avklaring, Oppfølging, Arbeidsrettet rehabilitering, Jobbmestrende Oppfølging o.l.) ikke er fornuftig i distriktene.

Alternativer:

Før anbudsfeberen tok Staten og NAV hadde det offentlige i samarbeid bygd opp attførings- og arbeidsmarkedsbedrifter. Vekstbedriftene er heleid av kommunene. Attføringsbedriftene var i sin tid eid av kommuner, fylkeskommuner og ideelle organisasjoner

Vekstbedriftene er relativt små kommunalt eid bedrifter med et samfunnsoppdrag i å organisere og kvalifisere til arbeidsdeltakelse. Rundt omkring i landet finnes det i dag over 200 bedrifter som har aktivitet i tilnærmet alle landets kommuner. De kjenner kommunen, lokalsamfunnet og næringslivet der de er. De kjenner de personene med ulike utfordringer som kommer til bedriftene. Bærebjelke i inkluderingsarbeidet lokalt og over tid. Svakheten med mange av Vekst-bedriftene er at de er for små til å kunne bygge en sterk tverrfaglig kompetanse både i kartlegging, avklaring, tilrettelegging og coaching.

Å sikre inkludering og arbeidsdeltakelse for flest mulig er vanskelig. Det er slik Johan Martin Leikvoll sier i sin utmerkede artikkel i Klassekampen 31. des.

«De store pengene må brukes på dem som virkelig har behov for arbeidsrettet bistand. Det tar tid for å oppnå resultater, men vil være samfunnsøkonomisk gunstig»

Og de store pengene må brukes i samspill av statlig NAV, kommunene, lokalt næringsliv og kompetente lokale attføringsmiljøer. Attføringsmiljøer som kjenner lokalsamfunn og næringsliv og som kan attføring og tilrettelegging.

Først da tror vi det er mulig å utvikle skreddersøm – individuell tilpassing – i inkluderingsdugnaden:

For mange vil dette handle om å utvikle og følge strategier slik at de en gang kan si

«Du verden så nødvendig jeg følte meg»