Hva gjøres med jorda som ikke lenger trengs?

Meninger

Dette spørsmålet stiller kommentator Johan Prestvik i TA den 7. januar i forbindelse med den store reduksjonen i melkeproduksjonen som nå pågår i norsk landbruk. Prestvik finner ikke noen svar på spørsmålet idet han viser til produksjonstak m.v. i de fleste jordbruks-produksjoner og det faktum at vedtatt økning i norsk matproduksjon neppe vil skje til lands.

Svaret er derfor at dyrket mark som ikke lenger blir brukt til matproduksjon, vil i Norge i all vesentlig grad legges brakk og gro igjen av seg selv. Nå er det ikke sikkert at det er jorda på bruket hvor melkeproduksjonen reduseres som tas ut. Det vil variere med bruksstørrelse, beliggenhet, brukerens alder, politikk og strukturendringer m.m., men uten kanaliseringsmuligheter til annen produksjon, som Prestvik viser, går tilsvarende arealmengde ut av produksjon et eller annet sted.

Etter 30 år med gjengroing defineres slike arealer som skogsmark, og er da bevokst med ulike grasarter og lauvkratt. Gjennom naturlige suksesjoner vil i løpet av 2-300 år, i Trøndelags indre strøk, slike arealer ende opp som glisne granskoger. Slik vil arealene dele skjebne med ca. 10 mill. dekar annen norsk jordbruksjord som er gått ut av drift og som i dag ligger som krattskog i ulike utviklingsstadier.

Kanskje noen lesere nå spør: Hvorfor blir ikke høyproduktiv sentralt beliggende jord, hvorav mye var fine barskoger før oppdyrkingen, i det minste tilplantet slik at de raskest og billigst mulig kommer tilbake i god skogproduksjon? Utvilsom et meget godt spørsmål. Det skyldes at Norge alltid har manglet en politikk for å tilbakeføre nedlagt dyrket mark til produktive skoger. Tvert imot har politikken vært at nedlagte arealer oppfattes som et slags «reservejordbruksareal». Hvorfor de er mere reservearealer når de ligger som krattskog enn om de er tilplantet med kulturskog har imidlertid aldri jeg forstått.

Denne «reservejordspolitikken» medfører at jordeiere som allikevel ønsker å tilplante egen dyrket mark som ikke lenger brukes, må søke landbruksmyndighetene om tillatelse til omdisponering, men med stor risiko for avslag. Resultatet er blitt store unyttede høyproduktive arealer noe som bør betegnes som den største «vanhevd» av produktiv jord vi noen gang har sett her i landet. Det aller meste ligger langs kysten med ekstremt gode vekstvilkår for gran.

Dette kan ikke forsvares i en verden hvor FNs klimapanel anbefaler storstilt skogplanting på nye arealer. Særlig ikke i et land som stadig mener seg å ligge i «klimafront». Mangel på politikk påfører både eierne og landet store produksjons- og klimatap. Gjennomsnittlig tapt skogtilvekst på disse ca. 10 mill. dekarene kan grovt anslåes til 10 mill. m3/år med tilsvarende tapt foredlingsvirksomhet. For sammenligningens skyld er tilveksten på landets ca. 85 mill. dekar produktiv skog ca. 25 mill. m3/år. De ubrukte arealene er altså langt mer produktive og i tillegg sentralt beliggende. Videre tapes en gjennomsnittlig CO2-fangst på anslagsvis 15 mill. tonn CO2 pr. år, hvilket utgjør omtrent 30 prosent av de årlige norske klimagassutslippene.

Ender vi opp med å måtte kjøpe klimakvoter for en slik utslippsmengde, vil det anslagsvis koste 4-5 milliarder kroner pr år med dagens klimakvotepris, som vi for øvrig vet vil øke. Det vil være vanvittig lønnsomt for landet å tilby jordeierne gratis tilplanting umiddelbart etter at areal tas ut av bruk.


v