Stakkars lokalpolitikere

Dermed må man se på gamle bilder for å finne glade  ungeflokker i distriktene

Anne Ulvig,nestleder i Grong Høyre, skrev et et innlegg (NA 5 .12) hvor hun stilte spørsmålet: Kunne ikke ledelsen i Høyre heller lytte litt til Distrikts-Høyre?

KRITISK: Håkon Arntsen skiver at de dyktigste lokalpolitikerne gir opp, og på Stortinget og i regjering må en lete lenge etter politiske enere.   Foto: Runar Moen

Meninger

Ulvig peker på en rekke områder hvor partiet sentralt og lokalt står på motsatte banehavdeler. Det gjelder blant annet statlige arbeidsplasser som trekkes ut av bygdene, rovdyrpolitikken, forvaltningen, arealvern, næringspolitikk, pelsdyrnæring, ambulansetilbud og regionreformen. Høyre sentralt og Høyre lokalt er så ulike at det knapt kan kalles et samlet parti.

Og Høyre er slett ikke alene om stadig større sprik mellom partiet sentralt og lokalt. Aller tydligst ser en denne utviklingen i partiet Venstre.

Her kjører partileder Trine Skei Grande og nestleder Ola Elvestuen en semtral politikkk som er på kollisjonskurs med lokallagenes ønsker og mål. Venstre er kanskje det sterkeste sentraliseringspartiet her i landet, hvor bygdene både tappes og belastes økonomisk. At lederne ikke er i stand til å se ulike nasjonale behov fra by til land, skaper aggresjon og oppgitthet. Resultatet er dramatisk flukt fra partiet. Ved siste valg klarte ikke partiet å stille lister i flere kommuner. Jeg synes synd på dyktige kommunepolitikere som må forsvare en politikk som er i strid med lokale behov. og interesser. Resultatet er også åpenbart. Partiet er i ferd med å oppløse seg selv.

Arbeiderpartiet sliter også. Mye av årsaken er den samme. Partiet sentralt og lokalt henger ikke sammen. Arbeiderpartiet har dessuten i de siste årene kjørt knallhard kritikk mot høyresiden, så gjennomført at det nærmest virker som mobbing. Egne politiske løsninger blir borte i støyen, og dermed forsvinner også mye av partiets kurs og framtidsvisjoner. At partilederen nå er i Nord-Norge for å lytte til lokalbefolkningen, er på høy tid.

To partier skiller seg imidlertid ut i positiv retning; Senterpartiet og SV. For begge partier er det godt samspill mellom lokalt og sentralt nivå. Det partiledelsen står for, gjenspeiles lokalt. Resultatet er sterk vekst og større oppslutning både i by og land.

Det partipolitiske spriket som har utviklet segi flere partier, især i de siste årene, er det grunn til å ta på alvor. Effekten er åpenbar. Stadig flere bryr seg mindre om partier ved kommunevalg. Personvalg avgjør mer og mer. Rekrutteringen av dyktige politikere til kommunevalg svekkes, og interessen for partipolitikk, især blant unge, går samme veg. En-sakspartier og protestpartier vokser imidlertid, også det et tegn på partiledelse med dårlig lokal forståelse.

Den mest alvorlige effekten av spriket er at demokratiet svekkes. Velgerne vet ikke lenger hva partiene står for og hvor de vil. Dermed dabber også interessen for politikk av, og tilliten til politikrerne blir mer tynnslitt. Likegyldigheten for samfunnsdebatt brer seg.

De dyktigste lokalpolitikerne gir opp, og på Stortinget og i regjering må en lete lenge etter politiske enere.

Anne Ulvig avslutter slik: Kunne ikke ledelsen i Høyre heller lytte litt til distrikts-Høyre. Det er fortsatt noen igjen av oss.

Men klarer virkelig de politiske lederne å ta nødvendig grep.,- jeg tviler.

Komiteer og utvalg er Oslo-styrt. Media er Oslo-styrt. Forvaltning, utdanning og forskning er ekstremt storbytung. Folket strømmer til storbyene.

Dermed må man se på gamle bilder for å finne glade ungeflokker i distriktene .

Men de sentrale politikerne lovet jo oss at de mange reformene skulle gjøre bygdene mer robuste, skape større trygghet og mer kompetent tjenester.

Sannheten er beklagelig stikk motsatte. Spriket i utvikling mellom storby og land har aldri vært større.


Håkon Arntsen