Ikke matskam, men produksjonsskam

Det er in å sette fokus på overfloden vår. Maten vi kaster. Matskam.
Meninger

Før i tiden var det populært å si til ungene at de måtte spise opp maten sin fordi unger sultet i Afrika. Nå bruker regjeringa, produsentene og salgsleddene nye metoder for å få oss til å spise opp maten vår.

Media hanker inn kjendiser for å fortelle oss hvor forferdelig det er at nordmenn kaster så mye mat. Men samtidig som jeg ser slike program og artikler, får jeg en ekkel smak i munnen – det handler jo om mat, ikke sant… for problemet blir tatt tak i, endelig, men i feil ende. Og slik media har lagt det fram, er det litt for åpenbart at det siste leddet – de som skal tjene mest penger på dette – har en altfor lang finger med i spillet.

Hvis du har mye hodepine, knasker du i deg tabletter dagen lang eller går du til lege og finner ut årsaken til hodepinen, og får gjort noe med det så du slipper å knaske tabletter som sluttresultat?

Hvis du har et bildekk som er lekk, driver du og fyller på i eininga eller får du det reparert? Eller for den saks skyld, hvis du har en vei som er dekket av piggtråd, reparere du dekkene i eininga eller fjerner du piggtråden?

Er du forkjøla, skjærer du av deg nesa eller snyter du deg?

Hvis du har laga for mye mat til deg selv, lærer du at du ikke skal lage så mye slik at du må slite med rester i flere dager, eller minker du på oppskriften så du slipper å kaste de siste utvanna restene?

Problemet er ikke at vi kaster for mye mat. Problemet er at media ikke trekker fram hvem «vi» faktisk er, og at problemet faktisk er beregning. Ikke overforbruk. For når vi lærer oss å beherske beregning vil det faktiske problemet bli enda klarere: Overproduksjon. Og der har faktisk ikke forbrukerne skyld i det hele tatt!

I dag forsøker media å gi norske folk dårlig samvittighet for å kaste mat etter at de har kjøpt den hos butikken, tilberedt den, spist den og åpenbart har så mye igjen at vi kaster 42,6 kg mat hver i året (ifølge dinside 2018). Jeg fatter ikke hvem «vi» er i denne sammenhengen, for jeg kaster så å si aldri mat. Ikke er jeg smellfeit heller, så da må vel mine 42,6 kg matkast fordeles på de andre i landet, da. Men så har vi leddet før oss forbrukerne: Butikkene.

Det er en årsak til at dumpster diving har blitt populært. For butikkene kaster mye mer enn 42,6 kg i året fordi de ikke får solgt varene, eller varene er «av feil utseende» – jeg vil ha morsom mat jeg, men finner ingen morsomme varer i noen butikker. Framtiden skrev i 2017 at norske butikker kastet over 60 000 tonn spiselig mat hvert år. Sååååå… må de kaste så mye mat fordi nordmenn ikke kjøper den? Eller syns nordmenn at de kjøper nok mat for de vil jo ikke kjøpe mer enn de spiser for da må jo de kaste den…? Skal vi begynne å forstå at matsvinn og matskam i Norge faktisk har med feilberegning å gjøre? Fra starten av prosessen, IKKE i sluttfasen! Dette har Norturas prognoser vist i mange år!!! Likevel nekter kjøttprodusentene å innrette seg etter det faktum at forbrukerne nå velger bort kjøtt og går mot plantebaserte produkter.

Kjøper du for mye mat, blir den dårlig og du må kaste den. Er du butikk og de tar inn for mye mat så den ikke blir solgt, må de kaste den. Og butikkene blir jo oppfordret til å ta inn både ditt og datt – jeg vet at ikke alt engang er frivillig for hver enkelt butikk, for storkjedene prakker det inn i butikkene og der blir det liggende. Og da tenker jeg spesielt på sauekjøttet (dauekjøttet jfr rovviltforvaltningen), siden frukta ikke puster og lever når de blir sanka inn, blir ikke tatt av rovdyr når de ikke blir passa på eller blør på slakteriet – det gjør ikke grønsaker heller.

Er det for mye å håpe at media tar opp problemet der det faktisk ligger? Hos produsentene? Produksjonsskam…?