June Vollum Lian (22):

Pappa – du har alltid vært min superhelt

OMSORGSFULL: – Ingen har vist meg mer kunnskap, omsorg og kjærlighet som du. For det vil jeg være takknemlig for resten av mitt liv, skriver June Vollum Lian til sin far Rolf Einar Lian.  Foto: Privat

INNSPILL: June Vollum Lian.  Foto: Privat

Meninger

Kjære, Pappa.

Eller egentlig burde jeg skrive; kjære helt. For det skal sies, at det har du vært, det er du og det kommer du alltid til å være for meg. Min superhelt faktisk.

Jeg skriver dette fordi et emosjonelt øyeblikk har inntatt kroppen min, og jeg vet at det snart er tid for å forlate redet. Pappas jente har blitt voksen, og skal ut å fly. Jeg kan alltid komme hjem igjen til deg. Jeg kan fortsette å spørre deg om råd. Jeg vet at selv om det ikke er mulig å ha deg rundt meg hele tiden i framtida, så er du alltid en forsiktig telefonsamtale unna. En sånn samtale når stormen står på som verst. Da kan jeg ringe deg. Høre stemmen din, at du sier alt kommer til å bli bra.

En klump med angst har som regel kommet når jeg trenger samtalen. I det du løfter opp røret, jeg kan høre deg smile med det fantastiske smilet ditt, og du sier «Hei dottir», blir verden ti kilo lettere, og tårene kan endelig slippe.

Da trenger jeg et papparåd, og da er du der i andre enden av røret uansett. Det vet jeg, for om det er noen som har bevist at papparollen «den nailer jeg», så er det du kjære pappa. Ingen har vist meg mer kunnskap, omsorg og kjærlighet enn du. For det vil jeg være takknemlig for resten av mitt liv.

Det gode smilet ditt kan jeg huske fra da jeg var bitte liten. Godheten, takknemligheten over dine barns smil. Selv om dine tidligere dager omfattet mye jobb og plikter, husker jeg deg bare som god.

Da dagen kom der mamma brutalt forlot verden, skjedde det noe.

NY I VERDEN: June og pappa Rolf Einar.  Foto: Privat

Familien ble mye viktigere for deg. Det har den alltid vært, men dette ble på et annet nivå. Et høyt kjærlighetsnivå. Jeg kom for å bo til deg på heltid. Nå ble det plutselig oss to mot verden.

Arbeidsvilje har du alltid hatt, pappa. Pågangsmot som få. Aldri sett liknende. Men det jeg beundrer deg aller mest for, er hvor god du er. Hvor glad du er i barna dine. De i rundt deg. Alle sammen. Hvordan du lyser opp når du har alle samlet i ditt nærvær. Blikket som hører stoltheten din til. Over oss. Som du noen ganger ikke klarer å skjule.

Men som alle i rundt deg kan gjennomskue. Du sier det alltid du pappa. Hvor glad du er i oss. Hvor takknemlig du er for alt. Jeg kjenner at jeg ikke har fått sagt det nok, og jeg trenger å si det mer.

Jeg har aldri sett deg felt en fysisk tåre. Jeg har likevel sett deg emosjonell i ulike tilstander. Du viser følelser. Trist, glad, irritert, skuffet, sint. Du sier alltid at det er viktig å vise det, fortelle om det. Selv om det kan være utfordrende. Det er da det blir lettere. Det har vi to gjort.

Selv om du er hard utenpå i den forstand at du ikke gråter, er du den varmeste på innsiden. Det har aldri vært noe vondt i deg heller, pappa. Du har alltid vært snill og du har heller aldri kjeftet på oss. Kanskje hevet stemmen i en liten grad der det har vært nødvendig. Likevel har jeg respektert deg. Alltid. Tatt til meg det du har sagt, selv om jeg kanskje har prøvd og unngått å vise det når det har vært vanskelig.

Tenårene var spesielt tøffe. Videregående kunne noen ganger føles uoverkommelig. Det var et tidspunkt hvor jeg kjente at dette gidder jeg ikke mer. Orker ikke, det blir for tøft.

Du sto ved min side, puffet meg av gårde og sa: «om du holder ut dette, har du muligheter senere du sent vil angre på. Drit i karakterene. Bare få studiekompetansen».

Ofte tenker jeg på det når jeg går på skolen. Jeg tar en bachelor i faglærer musikk takket være deg. Følger drømmen selv med mine drittkarakterer fra vgs. Det går utrolig bra.

Det står i respekt til deg med tanke på hvor tålmodig du har vært. Menneskene jeg er omringet med, kommer til stadighet bort. Kun med skryt over hvor heldig jeg er som har deg som far. Hvor bra du har håndtert alt. Det har de helt rett i. De skryter over hvor flink du har vært som har klart og oppdratt meg godt. Du har tatt meg med på det du har ment har vært nødvendig for meg.

Tatt oss med på reiser, opplevd verden og skapt reiseglede. Enda jeg er livredd for å fly, men alle reisene har på en måte herdet meg litt. Du har fulgt opp flyskrekken, og gjør det ennå. Selv har du gått opp høye fjell som Kilimanjaro. Fulgt drømmene, og fortalt viktigheten med det.

Jeg tror aldri jeg vil komme til å forstå hvor mye du har gjort for meg, og hvor mye du er villig til å gjøre. Du har alltid hatt en skulder, en klem eller noen vise ord å komme med på triste dager. Du har vært min beste venn. Du har sett mine absolutt beste og verste dager. Jeg vil nesten påstå at du noen ganger kjenner meg bedre enn det jeg selv gjør.

MILEPÆL: Konfirmant og stolt pappa på verandaen.  Foto: Privat

Du fikk meg igjennom barneskolen da jeg brutalt mistet mamma. Du var både mor og far da tenårene røynet på, og jeg trengte råd om alt og ingenting. Du stilte opp da jeg trengte deg. Du fikk meg igjennom videregående. Du var der igjennom store kjærlighetssorger. Du kjørte meg til Seljord da jeg skulle på folkehøgskole. Du hentet meg hjem igjen da jeg var ferdig. Du var der alltid pappa.

Du har gjort meg til en selvstendig jente eller nå kvinne til tross av alt som har skjedd. Du har fått meg til å forstå; hvordan det er mulig å gå videre i livet uansett hva man opplever. Målet mitt er å bli like god og sterk overfor mine barn, slik du har vært for oss.

Om jeg ikke blir det, skal jeg sitte ved deres side fra de er små, fortelle om min egen ekte superhelt, deres morfar.

Jeg elsker deg min kjære, far. Det kommer jeg nok alltid til å gjøre. Vit at jeg skal være der for deg i framtida, slik du har vært for meg. Jeg ser frem til den dagen barna mine får deg som bestefar. Til du skal følge meg opp kirkegulvet og være forlover i bryllupet mitt. Jeg er evig takknemlig for å ha deg i livet mitt.

Med elskeligste hilsen, Dottir.