Pelsdyrenes lidelser gjennom et århundre

Meninger



Venstre får skylden eller æren for å ha fått gjennomslag for nedlegging av pelsdyrnæringen - alt etter hvordan man ser det. For mange vil Venstre være et naturlig valg ved neste korsvei, nettopp på grunn av deres kompromissløse kamp for nedlegging av en næring som har påført dyr ubeskrivelige lidelser gjennom et århunde. For det lar seg ikke gjøre å skjule at nedleggingen handler om dette og ingenting annet. Det er ikke et angrep på en næring, det er et nødvendig skritt i retning av en mer anstendig behandling av medskapningene våre.

Vi som har stått på barrikadene for dyr de siste 30 år har sett hvordan engasjementet for dyr har økt i takt med kunnskapen om hvordan de lever. Da vi demonstrerte på pelsdyrutstillinger på 1990-tallet var dyrevelferd nærmest et fremmedord i pelsdyrnæringen. Vi møtte ingen forståelse når vi påpekte det forkastelige i å bære rever etter hale og nakketang, en håndtering som nå er forbudt, og at dyrene følte intens frykt når de med snuteklemme låg presset ned på bord for vurdering av pelsen. Pelsdyrutstillingene ble forbudt i 2009, den første lille seieren.


Under oppmøter på pelsdyrutstillinger snakket vi med bønder, som uten omsvøp fortalte om sine rutiner. Det var vanlig at pelsdyr i høytidene var uten mat i flere dager, når fôrlageret ikke kjørte ut fôr. Avliving med strøm og gass som i dag er under sterk kritikk internasjonalt, ble fremstilt som rene "luksusen" for dyr som tidligere ble druknet eller fikk nakken knekt. Under et pelsdyrseminar påpekte veterinærer at pelsdyrene hadde fått for lite vann helt fra pelsdyrnæringens begynnelse, og at dette påførte mange dyr nyrelidelser. Frosne vannrør om vinteren ble trekt frem som en systemfeil.


Dette var på 1990-tallet. En tid da pelsdyrfarmene kunne stå på påler i fjorden, med avrenning rett i fjorden og iskald frostdamp opp i buken på rever som verken hadde kasser eller hyller i burene. Forholdene har endret seg som følge av utrettelig kamp fra dyrevernere og nye forskrifter som skal beskytte dyr og miljø. Det har ikke kommet av seg selv. Hadde det ikke vært for dyrevernerne - ikke minst de som gjentatte ganger har dokumentert lidelsene, tvangsadferden, kannibalismen, sårskadene, døde dyr og en elendighet som mange ikke var klar over - ville vi trolig ha vært på samme stadium som på 90-tallet. Det er ikke et "politisk forgodtbefinnende" som har ført frem til pelsdyrforbud, men mange tiårs kamp for rettferdighet for dyrene, godt hjulpet av engasjerte og bevisste politikere.

Fortsatt lider pelsdyrene i trange bur som hindrer naturlig adferd og livsutfoldelse - dyr som fra naturens side har behov for store leveområder. Fortsatt er tvangsadferd, sårskader og urinveisproblem utbredt, som Mattilsynets tilsynsrapporter viser. Fortsatt er det kilometervis med bur på store farmer, der dyr sitter på rekke og rad og venter på å bli pelset, et produkt som verden er i ferd med å snu ryggen til etter hvert som stadig flere land legger ned pelsdyrnæringen - så langt 13 land i Europa.

Norge har jobbet på overtid. Nå må overgangsbestemmelsene for pelsdyrforbudet respekteres, både av næringen og av politikerne. Ikke flere omkamper nå. Ikke mer glorifisering av en næring som har påført og fortsatt påfører dyr store lidelser. Full økonomisk kompensasjon er oppnådd. Nå venter dyrene og det norske folk på tomme bur.