Studenten Kennet fra Røyrvik:

Aldri vil noen steder i verden kunne ta plassen til der fjellbjørka hilser meg: «velkommen heim!».

Jeg kommer fra Staldvika i Røyrvik. Fra en liten kommune innerst i Namdalen, med grenser mot Nordland i nord og Sverige i øst, der er jeg fra.

Det må være plass til de store teknologibedriftene som kan gi folk fulltidsjobber, og det må være plass til det lille småbruket som er et hjem og en biinntekt for noen., skriver studenten Kenneth Tømmermo Reitan fra Røyrvik, som sitter i Ungdommens Distrikstpanel.   Foto: Birger Aarmo

Meninger

Jeg treffer stadig folk som tror at jeg kommer fra Rørvik i Nærøysund, da de tror de har reist med Hurtigruta til min hjemplass, men tro om igjen! Nei, jeg kommer fra «lille» Røyrvik kommune med i underkant av 470 innbyggere. Den fjellbygda som kanskje noen få husker fra «Da damene dro» i 2009.

Til daglig studerer jeg i Trondheim, og har bosted der. Men jeg er stolt av å kunne si at jeg er fra Røyrvik, og jeg er spesielt stolt av min sære dialekt som tydelig peker mot Indre Namdal. En dialekt jeg streber etter for å beholde i studentlivets hav av dialekter.

I januar fikk jeg tilbud om å delta i Ungdommens Distriktspanel, et panel med ti ungdommer som skal gi regjeringen råd om hvordan å få flere til å bo, arbeide og investere sin framtid i distriktet. Regjeringen besluttet i Granavold-plattformen at de skulle opprette panelet, og i januar var vi en realitet. På den første samlingen fikk vi møte statsminister Erna Solberg og daværende kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland i statsministerboligen.

Jeg ble da spurt om hva som skulle til for at jeg skulle flytte tilbake og om jeg skulle tilbake, og svaret jeg ga var: Jeg vil at det skal være noe der den dagen jeg kanskje skal tilbake.

Svaret jeg ga til statsministeren innebar en hel del. Jeg får forresten ofte spørsmålet, noe likt som det jeg fikk fra statsministeren: «Skal du tilbake til Røyrvik du da?», og noen ganger tenker jeg meg ikke om før jeg svarer «Ja!». Men det er vel ingen selvfølge når jeg tenker meg om, vil det være en mulighet? Vil ønsket om å tilbake til Røyrvik være like sterkt den dagen jeg skal etablere meg som det er i dag? Er Røyrvik det samme? Men en ting er krystallklart, jeg vil til distriktet, jeg vil til Namdalen!

Jeg trives som student i Trondheim, men jeg har ennå til gode å bli bitt av basillen med et ønske om å bo der etter endt studie. Jeg trives derimot der det er langt til nærmeste kjøpesenter og lite takeaway muligheter. Ja, akkurat der som fjellene ruver rundt husene og ørreten vaker i vannet. Kafeer og kjøpesentre er ikke noe for meg. Men samtidig undres jeg, er ikke idyllen i Røyrvik nok da? Der som fjellene ruver og ørreten vaker, i de områder jeg trives best?

Noen vil kanskje si ja, men for meg er svaret nei. For det første må vi snakke om jobbmuligheter, ikke bare for meg som utdanner meg til å bli lærer, men også venner som kanskje utdanner seg til helt andre yrker. Og ikke minst en jobbmulighet for en framtidig kjæreste. Kanskje utdanner hun seg siviløkonom til eksempel og trenger også en jobb å gå til.

Og mange spør meg hvorfor, hvorfor vil jeg bo der det er lange avstander til «alt», én matbutikk og tilbake til «ingenmannsland»? Jeg synes svaret forklares godt i Li-songen fra nabokommunen min Lierne: «Du veit fjellbjørka og i, me hi da røter begge to». En setning i en kommunesang, som forklarer godt hvorfor hjertet banker litt ekstra når jeg passerer Grong inn imot Namdalske skoger.

For røttene våre gjør noe spesielt med oss. For meg er det spesielt hver gang jeg reiser hjem, og ser Gudfjelleøya i all sin prakt fra stuevinduet hjemme på gården i Staldvika. Følelsen er vanskelig å beskrive, men den gjør at jeg setter meg i bilen hver helg jeg har mulighet, og kjører over fire timer for å komme dit.

Så er det denne hjemgården, et nedlagt melkegårdsbruk med noen skogteiger og noen hyttetomter. Kan jeg overta gården i fremtiden? Er det økonomisk forsvarlig? Har jeg kapasitet til å jobbe 100 % som lærer, med pendling med minst fire mil per veg, samtidig som jeg skal drive et småbruk på siden?

Vi må derfor ha en politikk som tilrettelegger for det mangfoldige næringslivet, spesielt i distriktene. Det må være plass til de store teknologibedriftene som kan gi folk fulltidsjobber, og det må være plass til det lille småbruket som er et hjem og en biinntekt for noen.

Det finnes mange spørsmålstegn for en som tenker på å flytte tilbake til hjemplassen. Mange spørsmål vil man ikke finne svar på før man prøver. Jeg tror det finnes ganske mange som befinner seg i samme situasjon som meg. Men slik utviklingen er i dag, så er jeg usikker på mulighetene der hjemme.

Hjertet mitt banker for Indre Namdal, det er det som er hjemme. Aldri vil noen steder i verden kunne ta plassen til der fjellbjørka hilser meg: «velkommen heim!».