Vi hytteeieres store offer i pandemikampen

LESERINNLEGG

Illustrasjonsfoto  Foto: Erlend Malmo

Meninger

I morgentimene lå jeg og leste kommentarfeltene bak nyhetssaker om korona, hyttenekt og forakt for fagfolks forskjellige meninger. Unnskyld meg, er vi blitt en nasjon av furtne drittunger midt i en truende, global situasjon? Hvor er nivået på folks – noen trodde jeg var utdannede, oppegående mennesker - oppgulp og holdninger rundt det som skjer?

Jeg fikk et bilde i hodet etter å ha lest meningene til en del alvorlig krenkede byfolk, trolig bosatt innafor Ring 3 eller nær Holmenkollåsen. I fugleperspektiv så jeg en mann nede på fortauet, foran sin Mercedes SUV med noen bokstaver jeg ikke kan noe om. Mannen var kledd i dress, hadde stresskoffert i handa og han var illsint og rød i ansiktet. Krampegråtende slengte han stresskofferten i fortauet, knyttet nevene og ropte mot himmelen: «Hvis ikke jeg får på hyttepalasset mitt, skal jeg fa… ikke betale skatt og avgift til dere heller, eklinger!»

Og den store, sterke og velstående mannen kunne gjerne fortsatt med å synge: «Du får'ke leke mer i våres gård. Jeg er'ke venner med deg mer. Jeg skal skli på kjellerlemmen, mens du står utenfor og ser». Sånn at både ordfører og rådmann i en hardt koronapresset hyttekommune ute på bondelandet virkelig hadde fått skjelven.

Nå skal ikke jeg la meg friste til å falle ned på samme, ynkelige niva. Sammenligninga er forresten en hån mot Tuppen og Lillemor. Det riktigste hadde nok heller vært å hente et sitat fra Øystein Sunde: «Du må'kke komme her og komme her».

Og jo da, jeg er fullt i stand til å skjønne noen av argumentene den nye adelen bruker. På hytta er vi også isolerte, det er frisk luft rundt oss og hjemme i byen er det mange flere mennesker, noen også med koronasmitte. Det tar dessuten bare et par timer å kjøre hjem om noen blir syke, så vi skal ikke belaste helsevesenet i hyttekommunen vår noe ekstra. Det gjør vi ikke ellers heller.

Nei, men dette er heller ikke en vanlig situasjon. Alle alarmklokker har ringt, i helsevesenet jobbes det på spreng for å ta imot de som rammes av korona-viruset framover. Viktige, planlagte operasjoner av kreftsyke er utsatt. Politikere og helsemyndigheter planlegger natt og dag rutiner og tiltak for å bremse en pandemilignende situasjonen. Det er faktisk bred politisk enighet om at dersom vi i en felles dugnad tråkker i samme retning, så kan vi klare det.

Men «Du må’kke komme her og kommer her», tenker da noen altså.

Vi kan være fundamentalt uenige i myndighetenes retningslinjer. Det er faktisk jeg også. Og selv var jeg drittheldig og fikk gjennomført en planlagt, stor operasjon forrige uke. Jeg skal ikke underslå at jeg lå på sykehuset og tenkte på at nå er sesongen straks der for å dra på vårt hytteparadis ute ved Viknas skjærgård. Der tror jeg ikke det finnes et korona-virus på mils avstand, så en risikoutsatt kolvereidmann hadde nok vært helt trygg.

Men det er altså ikke poenget!

Enig eller uenig, er det valgt en felles strategi for å bekjempe en globaltruende sykdom, så må vi alle følge den. Ellers kjempes kampen forgjeves. Jeg har vært både fotballspiller og fotballtrener. Da la vi opp et spillesystem alle hadde tro på ville føre til seier. Noen ganger tapte vi. Men likevel fulgte alle systemet. Hadde noen brutt opplegget og spilt seg mot egen keeper, vill det blitt akkurat det som noen er i ferd med å gjøre nå: lage et gedigent selvmål som fører til at serien innstilles.

Så om vi må utsette hytteturen et par måneder må vi tåle det i fellesskapets og solidaritetens tegn. Om du bor i blokk eller enebolig, reglene er de samme. Gå tur, hold avstand, bruk antibac og engangshansker når det er nødvendig. Det er et lite offer fellesskapet ber om.

Og du gjør det da ikke først og fremst for din egen del, om du er frisk og rask. Men den lille varsomheten kan redde livet til den syke nabosønnen, din egen bestemor eller faren til kompisen din. Vi kjenner helt sikkert alle noen som er i «utsatt gruppe».

PS! Det rare er at den kjekke, dresskledde stresskoffertmannen nede på fortauet ble så liten i fugleperspektiv inne i hodet mitt.