Noen tanker om coronaviruset fra Granheimveien 6 i Namsos

I ISOLAT: Mamma Tove Mentsen Ness og sønnen Rasmus har fysisk isolert seg i Granheimveien 6 i Namsos.  Foto: Bjørn Tore Ness

Hold ut. Hold avstand. Hold sammen. Dette klarer vi sammen. Vi to i Granheimveien 6 har trua! 

Tove Mentsen Ness
Meninger

Vår hverdag ble brått endret en torsdag i mars, og vi våkner nå stadig opp til nye skremmende nyhetsoppslag som forteller oss om de alvorlige konsekvensene av coronaviruset. Det blir stadig påpekt at de fleste som dør av coronaviruset er mennesker som har underliggende sykdommer og/ eller i tillegg er definert som eldre mennesker. Likevel har dette blitt noe nyansert de senere dagene hvor noen helsearbeidere står frem og sier at konsekvensene av coronaviruset også kan bli fatale for andre som ikke tilhører disse kategoriene. Disse nyhetsoppslagene gjør noe med de fleste av oss.


Tove Mentsen Ness og sønnen Rasmus isolerer seg fysisk under koronakrisa

- Nå må vi sette oss selv til side

Blinde Rasmus er i en særlig utsatt gruppe. Derfor har mamma isolert dem fra omverdenen for å unngå koronasmitte. - Nå er det tid for å sette egne behov til side, mener hun.


Jeg er mamma. Min sønn Rasmus på snart 17 år har et komplisert sykdomsbilde med ulike sykdommer og funksjonsnedsettelser, noe som gjør at han trenger oppfølging og bistand gjennom hele døgnet. Rasmus er blant annet blind, har ei utviklingshemming, har binyrebarksvikt og astma. Dette gjør at han er spesielt utsatt hvis han skulle være så uheldig å bli smittet av coronaviruset. Han er en av disse som media snakker om som har underliggende sykdommer og som kan bli alvorlig syk hvis han blir smittet.

På grunn av at de videregående skolene nå er stengt, har Rasmus i likhet med andre ungdommer hjemmeskole, og han følges opp av en til tider inkompetent mor, men også heldigvis av dyktige lærere på musikk, dans og drama på Olav Dunn videregående skole gjennom ulike samhandlingsverktøy for nettundervisning.

Rasmus har i tillegg et avlastningstilbud gjennom Namsos kommune, et tilbud jeg nå har valgt å ta han ut av, da jeg ikke våger å ha han der på grunn av smitterisikoen. Dette er et tilbud som ikke vil bli benyttet før tilbudet kan organiseres på en måte som innebærer færre mennesker å forholde seg til enn slik situasjonen er nå.

Jeg er datter. Mine foreldre Toril og Snorre er knapt 70 år, og de er aktive, spreke samfunnsdeltagere begge to. De har begge to underliggende sykdommer som gjør at også de vil være spesielt utsatt for komplikasjoner hvis de blir smittet av coronaviruset.

Jeg er sykepleier. Dette er et av mange yrker som nå i denne tiden med coronaviruset er av avgjørende betydning for at vi skal klare å komme oss gjennom denne krisen. Jeg har i mange år jobbet som sykepleier både på sykehus og i kommunehelsetjenesten, men i de siste 15 årene har jeg jobbet med å utdanne nye sykepleiere på sykepleierutdanningen i Namsos, i tillegg til jobben som forsker. Nå etter at coronaviruset har kommet til Norge, har alle på fakultet for sykepleie og helsevitenskap på Nord universitet jobbet og jobber fortsatt hardt for å følge opp våre studenter i samarbeid med praksis. Dette slik at de skal kunne bli ferdige tjenesteytere som skal kunne bistå våre sluttbrukere, brukerne og pasientene. På grunn av coronaviruset har vi på fakultet for sykepleie og helsevitenskap blitt nødt til å gjøre det meste på nye måter, både når det gjelder undervisning, eksamener og praksisoppfølging. Vi har blitt nødt til å ta i bruk ulike samhandlingsverktøy for å få til dette, og vi erfarer vel at vi lærer underveis, og her er også noen dyktigere enn andre, men vi får det til etterhvert. Våre studenter gjør også en fantastisk jobb for å bli ferdig med sine studier og bli fremtidige kunnskapsrike, reflekterte og modige tjenesteytere, og noen er ute i praksis akkurat nå. Jeg er stolt over hver og en av dem.

I media nevnes det at de fleste som opplever alvorlige konsekvenser av coronaviruset er mennesker med underliggende sykdommer og/eller i tillegg er eldre. På tross av dette vil jeg stille et spørsmål. Hvem av oss vil ikke havne i denne kategorien i løpet av vårt liv? Trolig ingen av oss. Skal vi klare å bekjempe coronaviruset må vi gjøre det sammen, uavhengig av underliggende sykdom eller alder. Dette viruset setter vår omsorg for hverandre på prøve. Jeg velger å tro på det gode i mennesket. Jeg tror vi klarer dette sammen.

Jeg har vokst opp i en familie hvor mange har hatt eller har ulike funksjonsnedsettelser og ulike sykdomstilstander, og hvor jeg har lært fra jeg var liten at alle har lik verdi som menneske uavhengig av kjønn, alder og eventuelle sykdommer eller funksjonsnedsettelser. Dette betyr at det på en måte er irrelevant hvem som rammes av dette coronaviruset nå, for vi har alle samme verdi, og nettopp på grunn av dette må vi bekjemper dette sammen. Viruset kan ramme oss alle, selv om det er de som er i risikogruppene akkurat nå som er mest utsatt. Dette kan endres om noen år hvis vi får et nytt virus som truer vår eksistens. Vi har ingen å miste.

Livet i Granheimveien 6 i Namsos er nå på mange måter mye annerledes enn før torsdagen i midten av mars. Min sønn og jeg vil fortsette å være hjemme ei god stund til og vi kommer til å fortsette med å gjøre både lekser og jobb i en salig blanding, og benytte hele døgnet vårt for å få til dette. Vi er begge innstilt på at det kan bli slik en god stund fremover. Vi er også innstilt på at de eneste vi vil møte fysisk ei tid fremover er Rasmus sine besteforeldre.

Hva var så tanken bak dette innlegget? Jo, det var å belyse at vi må gjøre dette sammen og at vi må bry oss om hverandre, uavhengig av alder eller sykdom. Å være alene uten fysisk kontakt med andre kan være utfordrende og vår hverdag vil være annerledes ei tid fremover, men vi kan klare dette sammen.

Lykke til alle sammen. Ta vare på dere selv og de dere er glad i og husk samtidig å ringe noen dere ikke har snakket med på en god stund. Hold ut. Hold avstand. Hold sammen. Dette klarer vi sammen. Vi to i Granheimveien 6 har trua!



Tove Mentsen Ness og sønnen Rasmus isolerer seg fysisk under koronakrisa

- Nå må vi sette oss selv til side

Blinde Rasmus er i en særlig utsatt gruppe. Derfor har mamma isolert dem fra omverdenen for å unngå koronasmitte. - Nå er det tid for å sette egne behov til side, mener hun.