Trøst i en tung tid. Alt går over.

LESERINNLEGG

Optimist: Jan Lysø.  Foto: Privat

Meninger

Jeg er så gammel at jeg husker andre verdenskrig, årene mellom 1940 og 1945. På Lysøya, lengst nord på Vikna, var det ingen krigshandlinger. Men jeg husker redselen da tyske soldater saumfarte hus og heimer på jakt etter illegale våpen.

Jeg husker at jeg fikk streng beskjed om ikke å si til noen at batteriradioen var gjemt under divanen i stua, og jeg husker den tyske desertøren jeg så i vill flukt fra sin egen tropp. Det gjorde inntrykk på en liten gutt at han ble funnet på Sklinna, bragt tilbake til Rørvik – og henrettet.

Jeg husker det første tiåret etter krigen. Trange tider, ja vel, men vi hadde mat og vi hadde klær, delvis heimesydd av frareiste tyske uniformer. Verre var det at sykdommene herjet, og rammet mange av oss.

Tuberkulosen kom først. Unge mennesker ble smittet, og døde. Også på Lysøya. Selv var jeg en av dem som fikk smake sykdommen. Først i lungene, så i ryggen. 18 måneder på rygg i gips-seng på Namdal sykehus.

Jeg ble innlagt den 12. desember 1948. Da var jeg 10 år og tre måneder. Ingen skole, ingen undervisning. Bare det jeg lærte av fem voksne karer som lå på rygg og så opp i taket. En, fra Lierne, lå i fem år.

Så kom polioepidemien. Året var 1950. Min søster, Tora, 20 år, sterk og arbeidsfør, ble smittet. Resultatet: Total lammelse i hele kroppen, bortsett fra venstre arm. Hun levde sitt liv i rullestol, til hun døde i 2006.

Julaften i 1950 fikk jeg selv polio. Jeg klarte meg, men et halvår på sykehuset var nødvendig.

Siden har livet vært greit. Nå er jeg «luksuspensjonist» i Spania, med hus og bil.

Min historie går 80 år tilbake i tid. Det er lenge. Men i større perspektiv er det et lite tidsrom, og det jeg har opplevd, er smått og bagatellmessig i en større sammenheng. Svartedauden og spanskesyken rammet vår del av verden mye hardere.

Men for oss er det historie, interessant, men vi tar det ikke innover oss. Tid og avstand demper alvoret.

Jeg har forståelse for den frykten og avmakten vi i dag føler når aviser, radio og fjernsyn fylles av høye tall for smittede og døde. Dette er noe vi ikke har opplevd de siste generasjonene. Vi er ikke vant til at vi blir rammet av dramatisk smittsomme sykdommer. Vi har i vårt samfunn levd i velstand og fred de siste tiårene. De fleste pilene har pekt oppover. Derfor er det som nå skjer, på mange måter et sjokk.

I alt dette ser jeg et lysglimt. Kanskje må vi stoppe opp og erkjenne at vi har vært heldige som har levd i en velstandsperiode. Kanskje er det lurt å tenke over ordtaket om at «intet tre vokser inn i himmelen?» Kanskje blir vi mer takknemlige for det vi har, og kanskje får vi mer omsorg for hverandre.

Hvis det skjer, kan det komme noe  positivt ut av det som er vondt og vanskelig.