Terje Kilen:

En tid for omstilling

Meninger

Jeg skrur oftere av TV`en når det er tid for nyhetene, ikke fordi at jeg ikke orker å se flere bilder av krig, mennesker på flukt eller epidemier. Nei, jeg får inntrykk av at verden går til helvete og at dommedag er rett rundt hjørnet. Jeg blir stadig minnet på alt håp er ute og at folk har gitt opp alt av engasjement fordi de føler at det ikke nytter. Vi tar heldigvis feil om verdens undergang og at ingenting nytter. Verden går faktisk fremover. Det er bare at akkurat nå at Verden har stoppet opp fordi at den er blitt hardt rammet av en epidemi som vi aldri har opplevd maken til.

Vår oppfatning av verden gjenspeiles i meningene våre, og meninger danner grunnlaget for politikk. Når politiske beslutninger tas basert på feilaktig informasjon risikerer vi at det foreslås feilslåtte løsninger. Kanskje derav flere feilslåtte prosjekter. Nyhetsredaksjoner har en viktig rolle til å gi et riktig mediebilde av dagens situasjon, ikke sensasjonspreget som kan påvirke våre beslutninger. Det er først når folk får et balansert syn på verden at vi kan håpe på at folk lar TV`en stå på, og tenker konstruktivt i stedet for oppgitthet.

Helsedirektoratets Espen Rostrup Nakstad er en klok mann som politikere og samfunnet ellers må lytte til. Han forteller om krisen vi står i, og hva vi kan lære av den: Vi må være åpne på at det er ting vi kan gjøre bedre. Det går på forsyninger, det å være selvforsynt med en del ting både nasjonalt og kontinentalt. Kanskje må vi ha mer legemiddelproduksjon i Europa igjen, og kanskje må vi ha større lager av ting vi trenger. Kanskje må vi ha systemer med sykehus med mer plass, ikke bygge svære høye tårn, men på en måte ha mer smittevernhensyn inn i måten vi bygger sykehus på.

La oss bruke tiden framover til selvransakelse og politisk ettertanke. La oss innse en gang for alle at vi bare har én verden, og at det er et felles ansvar å ta vare på den.

La oss bruke de kommende uker og måneder å bevise hvor mye vi kan sammen, vi må bare innse nødvendigheten av drastiske handlinger og store forandringer. La oss tenke på dette som en praktisk øvelse som forbereder oss på alle områder, så kanskje vi ender opp med å takke en ellers skremmende pandemi for våre forandringer. Før eller siden blir vi likevel tvunget til å ta farvel med verden slik vi kjenner den.

Er ikke det magisk at det over hele verden, land og kommuner bor det mennesker som jobber for at verden skal bli et bedre sted å leve på? Både beslutningstakere, menn og kvinner i vanlige yrker, privatpersoner og næringsliv ønsker at du og jeg skal få et bedre liv?