En reise med NA - på pletten sju dager i uka

«Vi kan ikke gå baklengs inn i fortida, men vi tar med oss avistradisjonene og alt det vi står for»

Ikke nok med at en nå om dagen ikke får klemme nabokona om en skulle føle behov for det. Papiravisa til NA kom ikke i postkassa i går, men nå er den her.

Tegning: Knut Høihjelle 

Meninger

For et par dager siden er det 35 år siden jeg oppsøkte avishuset i Havnegata 10 for første gang. Det sitret i kroppen da jeg åpnet døra. Bak skranken ble jeg møtt med et bredt smil fra ei dame.

«Du skal opp til Arve», sa Else Juberg og fulgte meg opp ei smal trapp.

Der møtte jeg min nye sjef Arve Løberg, som straks tok meg til «bossen» Morten Nordmeland. Som jeg fortsatt regner som sjefen i en alder av 84 år.

Debattredaktør Lars Mørkved da han ble fast ansatt i NA for 35 år siden. 

 

For mitt vedkommende var dette øyeblikket starten på et eventyr. Nye kapitler skrives hver dag, og jeg er ikke annerledes enn andre som har jobbet eller jobber i NA nå: Jeg føler med privilegert over å være en løpegutt i journalistikkens tjeneste for NA. Oppdragsgiverne i 35 år har vært namdalingene.

Når kontoen med år på baken fylles opp, er det lett å bli nostalgisk. Sånn er det bare.

Det er så mye som har forsvunnet på 35 år. Den klingende lyden fra skrivemaskinen, som måtte glede enhver redaktør. Nyheter ble produsert på papirflak, og en avisredaksjon på den tiden var ikke for sarte sjeler. Støynivået var høyt og på den tiden hadde ingen hørt om røykeloven.

Hva med de grå telefonene og disponents formaninger om korte samtaler? Jo, det var svindyrt å ringe. Og ikke minst det hektiske livet på grafisk avdeling. Der de stolte typografene laget avisa og som med rette, enkelte ganger, kunne få mer enn nok av de oppfinnsomme journalistene som trodde det bare var å knipse i fingra, så løste alt seg. Slikt ble det bråk av, men etter det gikk seg til. Etter noen dager.

Hva med den sursøte og stikkende lukta fra mørkerommet hvor fotofolket levde? De ble mast på og sprang trapper i ett sett, nesten døgnet rundt. Der jobba namsosjenta Trude Iversen, som sluttet og begynte i Oppland Arbeiderblad. Etter noen år flyttet hun tilbake til byen og hadde med seg en ny sjefredaktør til NA, i totningen Svein H. Karlsen. Ut av det blå dukket det opp en tenåring fra mørkerommet og klasket bildene sine i bordet til vaktsjefen. Han ville ha dem på trykk.

Den talentfulle gutten er dagens sjefredaktør Kim Riseth. Han som er ansvarlig for at NAs papirutgave fra i dag av kommer tre ganger i uka.


Etter påske blir det færre papiraviser

Etter påske reduserer NA antall papirutgaver fra fem til tre i uka, mens Ytringen kutter én utgivelse og blir ukesavis.

 

Han er også ansvarlig for at NA kommer til deg sju dager i uka, så å si døgnet rundt med ferske nyheter. For NA svikter ikke. Du har sikkert forbannet deg på NA noen ganger, vært skuffet, kjent på en ufattelig glede og stolthet. Vært oppgitt over at den ikke dukket opp til avtalt tid.

Slik er det ha en venn. Det kan være krevende, men du kan ikke klare deg uten, blant annet NA.

Et par klikk på nettbrettet eller mobilen, så er vi der. Alle dager, som i påska vi har lagt bak oss. NA hadde 1,1 millioner sidevisninger på disse dagene. Over 75.000 unike brukere.

I min jobb har jeg truffet lesere fra hele Namdalen, og det har selvsagt vært en berikelse. Det jeg ofte tenker på er de som har fortalt meg at de har holdt NA i like mange år som jeg har levd. 57 år, og noen mer enn det.

Da forstår en hvor viktig NA har vært. Hva ville Namdalen vært uten NA?

Da en stiftet en heim både før og etter krigen, var det noen søyler som måtte på plass. Tak over hodet. En jobb som forsørget familien, så det sto mat på bordet og klær til barna. Høyt oppe på prioriteringslista sto det å holde ei avis. Enten det var Namdal Arbeiderblad eller Fellesavisa, senere Nordtrønderen & Namdalen. Det var ikke status, men det var en nødvendighet å ha et redaktørstyrt medium å forholde seg til.

Lokalaviser har alltid hatt et solid fotfeste i Norge. De er ikke til bare for å bringe lokale reportasjer om smått og stort. NA, som andre lokalaviser, står på barrikadene for det som er viktig for, i vårt tilfelle, namdalingene.

Det være seg alt fra Sykehuset Namsos, rammevilkårene for primærnæringene og offentlige arbeidsplasser. Vi står i lag i stormen mot de krefter som undergraver de verdier vi står for og grunnlaget for at folket kan leve og bo i Namdalen.

Kort sagt det vi har sett så mye av de siste årene. Sentraliseringsspøkelsene som suser over åsene. Og den politiske troen på at en bygger samfunn ved hjelp av prosenten på bunnlinja. Går en i minus med eldreomsorgen i kommunene, må det hentes inn på andre områder. Altså har det vært noen andre som får svi.

NA er et talerør for Namdalen. Dette er ikke enestående for lokalavisa NA, men for alle lokalaviser i vårt langstrakte land. Om du er fra Namsos, Kirkenes og Hammerfest. Fra Vinstra og fra Kvål.

Dette er bare en del av vårt samfunnsoppdrag. Så tåler vi utmerket godt at noen er fundamentalt uenige med oss i våre prioriteringer og hva vi står for på lederplass i enkelte saker. Det skal blåse rundt oss.

Noen er oppriktig lei seg for at papiravisa kommer tre ganger i uka, Det kan jeg godt forstå, men det ligger noen viktige vurderinger bak dette. Dette vil være med å sikre at Namdalen har ei lokalavis i årene som kommer. Likevel skal vi holde liv i papiravisa, som er viktig. Nå innretter vi oss etter hvordan flertallet av namdalingene vil lese NA. Det er digitalt, og de aller fleste av dere leser oss på mobil. Denne utviklinga har vi sett over tid. Hvorfor gå i postkassa når en har NA i lomma?

Vi kan ikke gå baklengs inn i fortida, men vi har tar med oss avistradisjonene og alt det vi står for. Det vil bringe NA videre.

Fra mitt første anslag på skrivemaskinen i Havnegata 10 har jeg følt at vi har vært i et takras som aldri tar slutt. Som i andre yrker har omstillingene vært store og krevende, men mest gøy. Ofte satt vi på kontoret om nettene og ventet på at Steinar Fyrileiv og grafikerne la siste hånd på verket. Da kjørte vi til trykkeriet hvor sjeftrykker og perfeksjonisten Bjarne Ramstad trykket på knappen. Trykkverket bråkte og spydde ut ferske aviser. Morgendagens nyheter. Leserne måtte vente i mange timer på dem.

Jo, det litt av ei tid. Aldri i verden om jeg ønsker den tiden tilbake. Skjer det noe nå, er vi ut med nyhetene tvert. I mange runder. Det er slik alle vil ha det. Jeg ser samme gnisten i de unge NA-journalistene i dag som da jeg startet, og som sikkert hadde som laget forløperen til NA for over 100 år siden. Til de som skulle tro at vi nå trykker på bremsen og vil produsere mindre. Hvorfor skulle vi det? Hva skal vi da leve av?

Som andre lønnsmottakere, er jeg bekymret for hvilke dype økonomiske sår NA har blitt påført siden 12. mars. Før vi blir oss selv igjen. Og ikke minst; når mine permitterte kolleger kan få vende tilbake på jobb.

Takraset går fortsatt, men det er vi i NA vant med. Vi skal lande trygt denne gangen også.