NA-redaktør Kim Riseth:

Hvilken forskjell gjør det ikke at en leder i krisetider snakker med barn – og ikke som et barn?

STERKE LEDERE: Statslederne i de landene som har klart seg best gjennom koronakrisen er i påfallende grad kvinner. Øverst fra venstre: Angela Merkel, Tsai Ing-wen og Jacinda Ardern. Nederst fra venstre: Sanna Marin, Katrín Jakobsdóttir, Erna Solberg og Mette Frederiksen. 

Meninger

De statene som har håndtert koronakrisen best – og kommet ut av det så langt med lave dødstall og lite smitte – har en ting til felles.

Det er ikke at de har hatt strengere tiltak enn alle andre, at de har hatt flere tester, at befolkninga er eldre eller yngre, eller at de har bedre helsevesen enn andre land de kan sammenliknes med.

Den største fellesnevneren er at de har kvinnelige statsledere.

Dette påfallende fellestrekket ble først påpekt i en artikkel i en artikkel i magasinet Forbes. Det er ikke akkurat et kvinnesaksblad, det er mest kjent for å ha listene over de rikeste amerikanerne og selskapene i verden.

Vår egen statsminister Erna Solberg blir hyllet for at hun har holdt pressekonferanser der bare barn får stille spørsmål. Vi tenker kanskje ikke over det – men hvilken forskjell gjør det ikke at en leder i krisetider snakker med barn – og ikke som et barn?

Det kommer til å bli forsket på konsekvensene av koronakrisen, og hvilke konsekvenser det har fått at den er blitt håndtert ulikt i forskjellige land, i mange år framover. Akkurat nå er det interessant å se hvordan det utspiller seg i vårt naboland Sverige. Her er det mange ulike faktorer som må vurderes. Men det er helt fascinerende å tenke på at Danmark, Island, Norge og Finland har blant de laveste dødstallene i verden, og alle har kvinnelige statsledere. mens Sveriges erfarne statsminister Stefan Löfven må forsvare hvorfor dødsraten er mange ganger høyere der.

Finlands statsminister Sanna Marin ble den yngste statsministeren i verden, bare 34 år gammel da hun tok over i fjor. Dødsraten per 100.000 innbyggere i Finland er 1,3 – mindre enn halvparten av det den er i Norge – og mer enn ti ganger lavere enn i Sverige.

Og dette er ikke bare et nordisk fenomen – vi kan ta med Taiwans leder Tsai Ing-wen, som var blant de første til å reagere på koronautbruddet.

Eller Angela Merkel, som leder et land med 83 millioner innbyggere, og har oppsiktsvekkende lave dødstall sammenliknet med naboer som Italia, Frankrike og Belgia. Hun sto tidlig fram og sa klart og tydelig at dette var et virus som måtte tas på største alvor.

Det samme gjorde hennes kollega Jacinda Ardern i New Zealand, et land som til tross for at det ligger helt på motsatt side av jordkloden har en rekke fellestrekk med Norge. Da de ble rammet av terror inspirert av 22. juli-terroristen, reagerte landet og ledelsen på samme måte som her – med menneskelighet og samhold.

De samme verdiene er det som legges til grunn når disse lederne skal håndtere koronakrisen. Kontrasten er enorm til de såkalte «sterke» menn – Donald Trump i USA, Boris Johnson i Storbritannia, som selv ble rammet av viruset, Jair Bolsonaro i Brasil, Vladimir Putin i Russland eller Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia.

Alle har de gått gjennom en fase med bortforklaringer, benektelse og beskyldninger mot andre som har vist seg å koste tusenvis av mennesker livet.

Og det er ikke det at de kvinnelige lederne er ”snillere” eller veikere. Tenk bare på Danmarks statsminister Mette Frederiksen. Ingen kan beskylde henne for ikke å ha tatt sterke beslutninger. Men hun gjør det etter å ha lyttet til fagfolk, og med en omtanke for dem det rammer som er totalt fraværende hos mange mannlige kolleger.

Ledelse er viktig i krise. Og skal en få folk til å slutte opp om ekstreme tiltak, er ærlighet, omsorg og samhold nøkkelord. Så kan vi jo bare spekulere i om det er tilfeldig at disse verdiene er de som er framtredende i land med kvinnelige ledere. Jeg tror ikke det.