En leges tanker om å gi dårlige nyheter i koronaens tid

Det fantes en sommer der jeg var 16 år. En ung lege forteller meg at jeg har buken full av kreft. I dag er jeg denne legen – men jeg får ikke holde pasienten min i hendene.

LEGE: Kristine Hjulstad.  Foto: Jonas Olsen

Meninger

Hverdagen er full av banaliteter. Forførende banaliteter, sier Thomas Mann. Der vi nå har reiseforbud, karantene og forbud mot håndhilsen, får hele nasjonen føle på hvilke banaliteter som står på spill, hvilke verdier vi omgir oss med og hvor mye den overskuelige hverdagen betyr for oss. I den hører vi hjemme. Nå venter vi på å sakte få vende tilbake til denne. Men noen får det ikke.

Det er vakkert når pasienter omtaler helsepersonell som engler i hvitt. Men denne dagen føler jeg meg mer som en bøddel. Hele hans hverdag skal smadres. Alt som er tatt for gitt og velkjent splintres i det jeg trer inn i rommet. For meg som lege kjennes det ut som om tyngdekraften opphører. Jeg kjenner ikke fottrinnene mine på vei inn til pasienten for å meddele de dårlige nyhetene etter å ha sett på røntgenbildene hans.

Han jeg skal møte er mer enn en pasient. Han er et menneske som har lagt planer for resten av uken og som vil fortelle meg om barna sine mens jeg undersøker ham. Hans verden består av drømmer, plikter, bikkje og folkevogn. Det var ikke nyresten han hadde. Det er derimot noe i leveren, noe i skjelettet og enda noe mer. Det som nå følger, har vi trent på i legestudiet. Der skulle vi gi en fiktiv pasient en beskjed lik den jeg nå skal gi etter visse standardkrav. Et av kravene var å rekke det i løpet av maks 7 minutter. Det går bare greit på liksom. I dag er ikke på liksom. Etter å ha gitt fra meg vakttelefonene, desinfiserer jeg hendene og går inn til pasienten. Jeg får ikke håndhilse på han. Det er et av koronatiltakene.

Om det stemmer at døden gir livet mening, er det følgende fullstendig meningsløst. Jeg forteller om funnene, hva de betyr, hva vi vet og foreløpig ikke kan vite. Det kommer spørsmål. Gjentakelser. Pauser. Så stillhet. Det synker inn. I løpet av samtalen skal forgjengeligheten fremstå for mannen som faktisitet. For vi kjenner alle til døden som et naturlig onde og livets forutsetning. Men her og nå skal lege og pasient, mannen og jeg, møtes i spenningen mellom vår felles dødsbevissthet og døden som et faktum. For meg som lege, men først og fremst som menneske, er døden allerede en dypt personlig erkjennelse. Jeg møter pasienten med en særlig klangbunn til det som utspiller seg.

Det fantes en sommer der jeg var 16 år. En ung lege forteller meg at jeg har buken full av kreft. Før jeg får vite om spredningen, at nyren svikter, at jeg har dårlig tid, finnes det noen lange minutter. Min hånd hviler i den unge legens hender. Han har ingenting å si. Det er bare en uendelig stillhet.

I dag er jeg denne legen – men jeg får ikke holde pasienten min i hendene! Når jeg møter pasientens blikk, vil jeg si unnskyld. Jeg vil si unnskyld for at jeg har gjort hans verden utrygg, for at jeg ikke kan gi ham noe sikkerhetsnett, men mest av alt for at jeg har smadret hverdagen hans: «Gud om du ennå ser, det finnes ingen hverdag mer»!

Gunvor Hofmo skrev disse ordene da hennes egen hverdag brast. Legespråket er fattig i møte med sykdom og katastrofe. Bare kunsten kan fange det eksistensielle øyeblikket og utpensle erfaringen den plagede gjennomlever. Da jeg selv ble syk, fantes det brått ingen hverdag mer. Fra det øyeblikket legen fortalte om røntgenfunnene var unntakstilstanden den nye regelen. Det ble slik Simone de Beauvoir beskriver: «(...) når det umulige skjer, blander himmelen seg med helvete, og skyggene går i ett med lyset». Min verdensorden ble kastet om på. Sykdom, undersøkelser og behandlinger trådte inn i forgrunnen. Slik ble min ungdom avskåret fra aktivitet, strev og fremgang. Sosiale relasjoner forvitret og fremtiden satt på vent. «Jeg falt ned i kaoset forut for skapelsen».

Hverdagene våre er mikrokosmos av dørterskler, rutiner, familie og kjæledyr, Netflix og pannekaker. Men når sykdom truer med å ta liv, oppfattes dette ikke lenger så hjemlig. Truetheten er det vi får en samtidig felles erfaring med gjennom koronakrisen. Den motiverer håndvasken og den sosiale avstanden. Smitten kan være i personen ved siden av. Kanskje er det den som allerede sitter i kroppen min når det svir i brystet? Tapet av det hjemlige, erfaringen med det hjemløse, er satt på begrep av filosofen Heidegger - «Unheimlichkeit». Begrepet søker å sette ord på opplevelsen av utkastethet der det forutsigelige erstattes av absurditet. Når livet trues oppstår det en misklang med verden slik vi forventer den og slik den faktisk viser seg for oss. Hver av oss har hverdagsliv bygget opp av meningsmønstre vi selv konstruerer. I møtet med krise fremtrer verden som ute av den individuelles kontroll. Meningsstrukturene opphører å gi mening.

Samtidig med vårtegnene vender vi gradvis hjem fra unntakstilstanden koronakrisen har vært. Hverdagen vil etableres i en ny orden der vi kan omgås hverandre med kanskje noen forbehold, men i alle fall med en ny bevissthet om hva som står på spill. Min egen triumf over døden var forløsende. Den var også midlertidig. Har man først blitt konfrontert med truetheten, vil den alltid sitte i som en økt katastrofebevissthet. Slik setter den farge og smak på hele min tilværelse. Gledene blir mer intense og nederlagene desto bitrere. Tilbake hos pasienten min forberedes han på umiddelbar innleggelse. Pårørende kontaktes. De skal ta med toalettsaker og laderen til telefonen. Så blir vi stille. Pasientens tårer renner stille. Jeg legger en hånd på kneet hans. Det finnes ikke noe å si. «Og ennå er det stillhet nok til stenen».

Skribenten er lege, men også artist som opptrer med magisk teater og tryllekunst.