Overgrep fra statsråd Rotevatn:

Hensynsløs bjørneforvaltning i beiteland

I 2018 fikk en sauebonde i Lierne beskjed fra Mattilsynet om at sauen måtte flyttes ut av et rovdyrsikkert gjerde fordi ei bjørnebinne hadde slått seg til inne i gjerdet.

  Foto: Viltkamera, Namdalseid og Osen beitelag

Meninger

I 2020 krever klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn fra Venstre at beitedyr i Grong og Namsskogan fjernes fra områder som er prioritert for beitedyr og ikke for bjørn, på grunn av bjørn.

Vanligvis er «tydelig sonering» regjeringas budskap for reduserte konflikter og forutsigbare rammer for beitebrukere. Men i Stortinget forrige uke snakket Rotevatn om at de ulike prinsippene i rovviltforlikene kan være motstridende, som i tilfelle med bjørn i Namdalen. Prinsippet om tydelig sonering må vike fordi det er for få bjørner.

– I noen saker er det slik at de ulike prinsippene i rovviltforlikene kan være motstridende. Situasjonen med bjørn i Namdalen er et slikt tilfelle, der målsettingen om å øke bjørnebestanden til bestandsmålet kommer i strid med prinsippet om ei tydelig soneforvaltning, sa Rotevatn og poengterte at dette er et dilemma i rovdyrforvaltninga.

Men statsråden hopper bukk over at Stortinget har vedtatt klare føringer for å håndtere slike dilemma. I rovviltforliket fra 2011, vedtok et enstemmig storting at: «Forlikspartnerne er enige om at bestandsmålet på ynglende bjørn er 13. Der bestandsmålet ikke er nådd skal oppbyggingstakten ta hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukerne og lokalsamfunnene generelt.» Den samme føringen er nedfelt i forarbeidene til naturmangfoldloven.

Føringene gjelder selvfølgelig i prioriterte bjørneområder. Det samme enstemmige stortingsvedtaket har et eget punkt om rovdyr i prioriterte beiteområder, store rovdyr som utgjør et skadepotensial skal tas ut. Men med dagens regjering er Stortingets bestandsmål det eneste de vil høre om, det skal nås så raskt som mulig, uavhengig av negative konsekvenser, og som vi ser nå, uavhengig av forvaltningsplaner.

Regjeringen, med Venstre i spissen, endrer bjørneforvaltninga på tvers av Stortingets intensjoner. Klare føringer om langsom oppbygging for å redusere negative konsekvenser i yngleområdene har blitt til en hensynsløs bjørneforvaltning i prioriterte beiteområder.

Og det er gjennomført, terskelen er også hevet for felling av unge streifende hannbjørner langt fra bjørnesona, med mindre forutsigbarhet for beitenæringa som konsekvens.

Om nødvendig så kan hele landet tas i bruk skal man tro regjeringa som høsten 2019 foreslo at bjørnebinner skulle være fredet uavhengig hvor de dukket opp. Og på tross av enkelte store ord og protester fra regjeringspartiene ble det ingen korreks da forslaget ble behandlet i Stortinget.

Det er riktig at det tar tid å få opp antallet ynglende binner i Norge. Etter jevn vekst har det de siste årene flatet ut. Årsaken til det ligger ikke hos norsk forvaltning, antall felte binner er svært få. Utflatninga skyldes endringer i svensk forvaltning, med et betydelig uttak i form av lisensjakt og ikke minst i form av ekstraordinære uttak på vårsnø, ofte nært norskegrensa.

Dette har pågått i flere år, i 2020 har man i skrivende stund allerede tatt ut 75 bjørner i april og mai. Flere av uttakene er binner med unger. Og begrunnelsen er at bjørn, og spesielt binner, utgjør et enormt skadepotensial i reinbeiteområdene. Flere års forskning dokumenterte at bjørnens predasjon, spesielt på reinkalv om våren, var mye større enn antatt og at reindriftsnæringas erfaringsbaserte kunnskap var helt i tråd med virkeligheten.

Betydelige uttak av ynglende binner på svensk side, nært norskegrensa, betyr at mange «norske» binner også har blitt felt. Derfor flater veksten ut. Den vil kunne fortsette, men det vil ta tid.

I dag har vi en situasjon der samisk tamreindrift i Norge må finne seg i å være vitne til at bjørnen gomler reinkalv i store mengder fordi svenske myndigheter har erfart at bjørn i kalvingslandet er et enormt problem. Og sauebønder i prioriterte beiteområder må av samme årsak overlate utmarka til bjørnebinner, både dokumenterte binner og hannbjørner som i praksis behandles som mulige binner inntil det motsatte er bevist.

Dette er et overgrep fra regjeringa, på tvers av rovviltforlikene.