Krigshandlinger på Snåsa

- Aldri meir

Meninger

Trønder-Avisa hadde tidligere i år en redaksjonell artikkel som omhandlet aksjonene mot jernbanen i Snåsa i krigens sluttfase. Som ordfører i Snåsa ble jeg sterkt engasjert i prosjektet "Jørstad-elva krigsminne" i forbindelse med kommunal 50-årsmarkering i 1995. Med denne bakgrunn leste jeg lederartikkelen med stor interesse og repeterte mye av det jeg hadde lest og hørt omtalt av det som skjedde i Snåsa i krigens siste halvår.

Woodlark-gruppa som sprengte brua over Jørstadelva, var i det vesentlige sammensatt av nordtrøndere. Steinkjer-byggen Harald Larsen og leksværingene Jon Moan og Ludvig Kruksve var til stede ved 50-årsmarkering i 1995. Leder for Rype-gruppa, William E. Colby var også med.

Sprengning av jernbanebrua over Jørstad-elva var ikke et "lokalt påfunn", men var del av et taktisk opplegg for å hindre tyske tropper i å nå fram og supplere den tyske fronten på kontinentet. "Få dem på en kjøl" var budskapet.

Jeg veit ikke om det er alminnelig kjent i Snåsa hvor alvorlig situasjon lokalbefolkninga befant seg i etter brusprengninga. Det var erfaringer for brutale tyske represalier i andre norske lokalsamfunn etter sabotasjeaksjoner. Da nesten 80 tyske soldater omkom i aksjonen mot brua, ble dette ei sak på høyeste nivå i Tyskland. Pålitelige opplysninger går ut på at Terboven hadde et opplegg om tyske represalier med skyting av et stort antall personer i Snåsa og nærområdet.

Han fikk imidlertid ikke godkjent dette av de tyske nazimyndighetene med Hitler som toneangivende. At saka kom til avgjørelse hos Hitler forteller oss at dette var ekstraordinært. Hadde det skjedd noe tidligere i krigen, kunne det betydd alvorlige represalier i Snåsa og nærliggende geografi.

På dette tidspunkt var det imidlertid klart at Tyskland kom til å tape krigen, og reaksjoner og handlemåter var noe moderert ut fra denne situasjon. Ei anna sak var at Terbovens posisjon var svekket, og at det da var meir nærliggende med et nei enn umiddelbar aksept av det han foreslo. Det kan vel snakkes om flaks og tilfeldigheter når det ikke ble drastiske reaksjoner etter 13. januar 1945.

At det var det tyske troppetransporttoget som gikk i elva, var en tilfeldighet. På jernbanestasjonen i Grong ble rekkefølgen forandret slik at et tog med 30 norske sivilpersoner ble nr. 2, – dvs. etter "tysktoget". Hva ville Woodlarks historiske ettermæle blitt om flere 10-talls norske sivilpersoner var blitt dødsofre i elva?

Aksjonen mot Jørstad-brua var ikke slutten på krigsdramaet i Snåsa. Den amerikanske aksjonsgruppa Rype hadde slått seg ned på begge Gjefsjøgårdene i april 1945. Med Gjefsjøen som utgangspunkt utførte Rype-karene sprengning av Tangen bru i Stod og jernbaneskinnene i Lurudalen.

Den 2. mai 1945 fikk Rypegruppa uventet "besøk" – en tysk patrulje på fem mann. Karle Berre fra Bangsund – som var tilsluttet Rype – fikk ei kule i kroppen da han styrtet ut. Resultatet ble fatalt for tyskerne. Alle fem ble skutt. Harald Larsen, som var i Stockholm da dette skjedde, uttalte at dersom han hadde vært på Gjefsjøen da, så skulle ikke dette ha skjedd. Det var kort avstand til en svensk grensestasjon og det hadde vært uproblematisk å lose tyskerne dit. Der (eventuelt på et annet sted i Sverige) ville de blitt internert inntil krigsslutt. Jeg tror på Larsen. Han var en mann med stor autoritet i dette miljøet, også med innflytelse i Rype i Colbys lederperiode. Karle Berre overlevde skuddsåret takket være ny medisin.

Arbeidet med Jørstadelva krigsminne opplevde jeg sterkt meningsfylt. Arne Sandnes var leder. Asbjørn Øye (barndomstid på Valøy jernbanestasjon) var også et spesielt aktivt gruppemedlem – forslagsstiller og inspirator.

I prosjektgruppa valgte vi "forsoning" som framtidsrettet mål og signal. Dette skapte rabalder utover landet. Det ble nemlig av mange oppfattet som forsoning med Hitler-Tyskland – forsoning med nazismen. Fullstendig misforstått. Poenget var at hatet ikke skulle meddrags videre og forplantes i nye generasjoner.

Som en særegen del av lokalhistoria vil nok det som skjedde i Snåsa i de siste krigsmånedene gis plass i en revidert utgave av Snåsa-bøkene.

Lokale enkeltepisoder som Snåsa ble arena for, kan vel lett kalles bagatellmessig i dette menneskeskapte infernoet som krigen var. Men for dem som mistet livet i Jørstadelva på nyåret 1945 og for ungdommene som møtte sin skjebne på Gjefsjøen, straks før krigsslutt var det ikke bagatellmessig.

Krig må ikke forsøkes forklart eller rettferdiggjort som hensiktsmessig oppgjørsform ved internasjonale konflikter. Konklusjonen nå og for all ettertid må være "ALDRI MEIR!"