Sjefredaktør Kim Riseth i NA:

Mannsos - min by

:Tegning: Knut Høihjelle 

Meninger

På biblioteket i Kulturhuset i Namsos henger en tavle med bilde av kjente personer som har preget den 175 år lange historien til byen.

Det er 42 navn. Fire av dem er kvinner. Resten er menn. Hvordan kan det ha seg at Namsos er blitt Mannsos?

MANNSTUNGT: På biblioteket i Namsos er det hengt opp en tavle med bilde av 42 kjente personer fra Namsos-historien. Bare fire av dem er kvinner, Kamme Greiff, søstrene Nina og Mona Solheim og Maria Wågan.  

Det er et ugjendrivelig faktum at de mest kjente navnene som folk forbinder med Namsos er menn. Mannfolk har preget arbeiderbyen, sjøfartsbyen, sagbruksbyen og musikkbyen Namsos.

Blant byens grunnleggere er det bare menn – som Jørgen Johs. Havig og Ole Gunnerus Olsen, mens Nicolay Batt og Nils Helsingen får æren for å ha formet Namdal sykehus, Også den sterke musikktradisjonen springer ut fra sjøfolka, som var menn, og spillemennene på lokalet. De som ble kjente musikere er utelukkende menn.

I NA i dag har vi forsøkt å få fram noen av de kvinnene som har hatt størst betydning for byen. For om de ikke er blitt kjente, så betyr ikke det at de ikke har hatt betydning. Hva ville overlegene ved sykehuset, som fikk gater oppkalt etter seg, vært om det ikke var for sykepleierne og renholderne, stort sett kvinner alle sammen, som holdt sykehuset i gang?

Eller uten Anne Haug, den første kvinne på fylkestinget i Nord-Trøndelag, som kanskje mer enn noen mann forsto hvor viktig sykehuset i Namsos var, ikke som et sted for prestisje og maktkamp, men som grunnleggende forsyner av trygghet til innbyggerne?

Da Namsos sist feiret jubileum, for 25 år siden, ble det åpnet en skulpturpark, rett ved Kulturhuset, og synlig fra der det nå henger en tavle med byens mest kjente menn. I kulturparken sto det statuer av tømmerhoggeren, fløteren og sagbruksarbeideren – alle menn. Dronning Sonja, som sto for åpninga av parken spurte «Men – hvor er skogskokka?».

Min morfar var skogsarbeider, og dro fra Vik i Flatanger til tømmerskogene på Høylandet. Der møtte han min mormor, som var skogakokke. Det er litt pinlig at det måtte en overklassekvinne og dronning fra Vinderen i Oslo til for å minne om det enkle faktum at verken Namsos eller meg selv hadde eksistert om det ikke var for skogskokka.

Nå, 25 år seinere, og med et nytt jubileum, har vi kanskje glemt det igjen. Hvorfor er det slik at vi alle har hørt om Jørgen Johs. Havig, men ikke Kirsten Wittenberg eller Mary Dahl?

Jeg vokste opp i Namsos og begynte på Namsos barneskole i 1980. Der var Solveig Ytterdahl lærer og Aud Skauvik Jensen rektor. Hun hadde nettopp innført en av landets første åpne skoler, der undervisninga foregikk i åpent landskap – det var felles samlinger i amfiet, skolearbeidet var prosjektbasert, vi fikk ukeoppdrag som vi måtte ta ansvar for å fordele selv, og samarbeide med andre. 40 år senere er det slik de fleste moderne bedrifter er organisert.

Hvilken betydning har det hatt for byen at 5.000 barn gikk gjennom sju års skolegang med en slik ledelse og tankegang? Har lærer Solveig og rektor Aud hatt mer å si for hvordan Namsos utviklet seg enn Guttorm Hanssen eller Gunnar Solum? Sammenlikninga er trolig både urettferdig og umulig, og det er heller ikke lett å plukke ut de ti kvinnene som har hatt mest betydning for Namsos by, slik vi har forsøkt å gjøre i dag.

Men om vi skal konkludere med at Namsos er grunnlagt og gjort kjent av menn – er byen formet og utviklet av kvinner. La oss ikke glemme det når byens historie skal feires.