Landet i Eventyret

Det er knapt noe land hvor etablering av vindkraftverk er mer naturødeleggende enn i Norge

For Olav Duun var kystlandskapet i Namdalen «Landet i eventyret», karrig og snaut med hav og øyer og holmer - som et eventyrland når sola seig i hav og forgylla landet og sjøen. Olav Duun, Namdalskystens egen dikter. En landskapsmaler i ord ...

Det er knapt noe land hvor etablering av vindkraftverk er mer naturødeleggende enn i Norge. I dette åpne øylandskapet er det et overgrep uten sidestykke, skriver kronikkforfatteren Torunn Herje.  Foto: Steinar Johansen

Meninger

Det samme landskapet lever i mange av oss. Jeg kom hit - og ble i 20 år – bergtatt av naturen og av folket som i møtet med naturen skapte sin kultur. Det ble bøker og artikler, det ble Kystmuseet og Norveg-senteret – det ble en evigvarende kjærlighet og avhengighet.

En enorm industriutbygging truer nå med å sprenge seg inn i hjertet av et helt unikt kystlandskap og kystkultur. Det er ingen tvil. Det er knapt noe land hvor etablering av vindkraftverk er mer naturødeleggende enn i Norge. I dette åpne øylandskapet er det et overgrep uten sidestykke.

Noen har sagt at nettopp dette åpne, sårbare øyriket ut mot storhavet er ideelt til formålet. Har de vært her? Har de møtt kystlandskapet med åpent blikk? Har de opplevd det yrende fuglelivet og den overraskende frodigheten på glattskurte berg– vandret i sporene etter de som var her før oss, kjent på følelsen av å høre til en sammenheng så mye større enn seg selv, - kjent på glede og ærbødighet for - en stakket stund - å få være en del av Eventyrlandet?

«Her ute hvor hav og himmel nesten går i ett, hvor horisonten bare glimtvis brytes – av øyene – tusenvis av dem, små og store – strødd utover i det mektige Follahavet. Det var her de bodde øyfolket, inntil ganske nylig. Øyene bærer fortsatt historien deres i seg. Og for oss, fra en annen tid, blir møtet med denne historien til sterke opplevelser. På enkelte øyer står husene nærmest som de ble forlatt, andre steder stikker kun tuftene opp av lyngen, og atter andre steder gløtter noen ensomme hageblomster fram blant vill vegetasjon, som et siste minne om liv som har vært levd – så nært oss i tid, så fjernt i innhold at vi vanskelig kan fatte det.» Herje / Alsaker 1999. Kysten Vår.

For meg er dette mylderet av øyer noe langt mer enn det øyet umiddelbart ser. Det er en egen verden av levd liv – et hverdagslandskap - en Sareptas krukke for opplevelser, ettertanke, innsikt ...

«Den som ikke vet noe om Vikna, skal vite at det er et underlig sted. På disse store og små øyene, holmene og skjærene leves et underlig liv av folk og fe, fugler og dvergvokste planter og trær … Og den som elsker farvespill over moset myr og spraglete lyngheier kan fare dit og erfare at slikt har han aldri sett før i livet … Og utenom alt går havet – og det kan gi lyd fra seg som intet annet i verden en fossende svart vinternatt. Vikna, velsignede øyverden uti havet, du er alt det myke, milde – og alt det hårde, grufulle som livet kan romme – det er du det.» Magnhild Haalke, også hun en av Namdalskystens store forfattere.

Vi er i fuglenes rike. På våren flokker de seg på holmene i tusentall. Noen har overvintret, andre kommer langveisfra. Det er ikke til å undres over at Vest-Vikna kystlandskap- som består av fem naturreservat, tre biotopvern og to dyrefredningsområder – i 2013 ble løftet opp og fikk en internasjonal fredningsstatus som Ramsar-område. Presset på kysten og kystnaturen øker stadig, derfor er det så viktig at det finnes slike øyer.

«Men nå har vi disse øyene her igjen, dette tror jeg er øyene til Olav Duuns fiskere; nakne, runde berg, bare drysset med grønt. Her er det forferdelig ensomt; muskuløse, fyldige holmer og på dem bare ett hus; bare båt og hav og ingenting mer; ikke et tre, ikke en nabo, ingenting..» Karel Capek 1936, tsjekkisk forfatter og journalist– fra boka «En reise i Norden».

Strødd rundt i dette havet ligger 6000 øyer, holmer og skjær. På ca. 70 av dem har det bodd folk. Der hvor en virkelig kunne øse rikdommer opp av havet samlet de seg – i tusentall, Olav Duuns fiskere. Fiskeværene Nordøyan og Sør-Gjæslingan er en del av øyriket. De er fredet for framtida og har fått i oppgave å sørge for at skyggene ikke skal få falle innover denne historien, at bildene ikke skal gulne, at stemmene ikke skal bli borte…

Ved kongelig resolusjon ble Sør-Gjæslingan fredet som nasjonalt kulturmiljø i 2010. Det er spesielt å bli fredet som kulturmiljø. Verdien ligger ikke i det enkelte hus, eller fiskehjell –men i det helhetlige kulturlandskapet, alt som befinner seg her og sammenhengen mellom dem.

Det er dette blikket vi må legge på Øyriket. Ikke stykkevis og delt – ikke som et avgrenset utbyggingsområde - men som et samlet hele, hvor alt henger sammen. Raskt vil en da forstå at det er ikke rom for dette enorme vindkraftverket her «hvor horisonten bare glimtvis brytes – av øyene – tusenvis av dem, små og store…». Det er ikke rom for 50 til 60, kanskje flere, alle steds nærværende monsterturbiner som med sine voldsomme dimensjoner bryter horisonten og blir noe vi - mennesker, fugler og dyr - må forholde oss til, uansett hvor vi er - hele tiden.

De tapene de må lide de som bor på Ytre-Vikna er vanskelig å fatte. Fra å ha levd i en idyll skal de bo i et kraftverk. Tapet deler de med så mange. Øyriket er en felles verdi som vi alle fritt har kunnet glede oss over. Et tapt landskap er et felles tap.

«Ytre Viknas øyverden, arkipelet fra og med verneområdet Borgan-Frelsøya og sørover til Sør-Gjæslingan representerer et uvanlig mangfoldig, småskala øylandskap som knapt har sin make i Norge og Europa.» Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren anmodet allerede i 2001 om at Ytre Vikna ble tatt ut av planen for planlagte vindkraftverk i Norge – fordi verdiene her var så store.

I dette store bildet blir det komplett meningsløst at kortsiktig gevinst, drømmen om oppgradering av en vei, en fotballbane eller vann i et basseng, eller noen grunneieres ønske om å tjene penger, skal være det som skal bestemme skjebnen til dette øyriket. Noen må ta ansvar for å løfte blikket. Hvem eier dette landskapet? I hvert fall ikke NTE og NVE.

Noen forsøker å si – «Snipp snapp snute – nå er eventyret ute.» Vi kan ikke akseptere det. Eventyrlandet er bare til låns, lånt fra dem som gikk foran – og fra dem som kommer etter. Og det vi låner skal vi behandle varsomt og levere tilbake i litt bedre stand enn vi tok imot …

Vi er mange som kjemper hardt for å bevare Ytre-Vikna – og for at framtidas generasjoner også skal få ta del i «Eventyret».