Politikk og eierstruktur i landbruket

Etter flere avisoppslag i både Namdalsavisa og Trønderavisa angående konsesjonsbehandling av landbrukseiendom med jordbruksareal synes jeg det er et visst behov for avklaring av eierstrukturer i landbruket.

Etablering av AS er for eksempel ofte motivert av et ønske om redusert risiko, økonomi, skatt osv. -eierne søker å redusere ansvaret. Dette fungerer dårlig når det er behov for tett dialog med en ansvarlig eier i saker knyttet til en jordbrukseiendom, skriver Anne Cecilie Holm.  Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

Et eksempel på hva lokalpolitikerne i Namsos står overfor i år er om det skal gis konsesjon til et AS eller ikke, det konkrete eksempel her et Åsneset gård på Sjøåsen.

I denne sammenheng er det viktig å skille mellom eierform og driftsform når det gjelder landbrukseiendom med jordbruksareal.

Eierform

Norge har lang tradisjon med selveiende bønder, dvs. personlig eierskap. Regelverk og praksis er også bygd opp rundt denne eierformen. Ved avvikling eller utvanning av personlig eierskap vil det bli behov for omfattende regelendringer for å opprettholde ansvars- og tillitsforholdet mellom stat og eier.

Både odel og driveplikt er knyttet til eierskapet og eier er personlig ansvarlig for å ivareta plikter som følger det å eie en jordbrukseiendom, f.eks. privatrettslige rettigheter og plikter, jordskifteavgjørelser mm.

Sameie og AS eller andre selskapsformer egner seg dårlig for en jordbrukseiendom. Når ingen kan stilles personlig til ansvar juridisk og/eller økonomisk vil det være problematisk å innrette regler slik at eier ansvarliggjøres. Det vil være mulig å «organisere seg bort fra» forpliktelser som påhviler eier.

Etablering av AS er for eksempel ofte motivert av et ønske om redusert risiko, økonomi, skatt osv. -eierne søker å redusere ansvaret. Dette fungerer dårlig når det er behov for tett dialog med en ansvarlig eier i saker knyttet til en jordbrukseiendom, f.eks oppfylling av driveplikt.

Konsesjonsloven var tidligere streng i forhold til andre eierformer enn personlig eierskap på landbrukseiendom. Det skulle ikke gis konsesjon til AS. I dag er dette endret til at «det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar» - med tilføyelsen: «Det skal legges vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket.»

Konsesjonsloven er ellers eneste lov som regulerer hvem som skal få eie en eiendom. Konsesjonslovens § 1.(Lovens formål): «Loven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier – og bruksforhold som er mest gagnlig for samfunnet, bla for å tilgodese:

1. fremtidige generasjoners behov.

2. landbruksnæringen.

3. behovet for utbyggingsgrunn.

4. hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser.

5. hensynet til bosettingen


Driftsform

Når det gjelder driftsform på både jord- og skogeiendommer er valgmulighetene mange. Driftsform må være hensiktsmessig i forhold til produksjonen som skal skje. Innen jordbruket er enkeltmannsforetak vanligst, men det finnes også DA, ANS (eks. samdrifter) og AS. Innen skogsdrift er det nok flere DA, AS, ANS i tillegg til enkeltmannsforetak enn det er i jordbruket.

Drift av en jordbrukseiendom og en ren skogeiendom (dvs. eiendom uten jordbruksareal) skjer med utgangspunkt i vidt forskjellige rammebetingelser.

Jordbruksavtalen/statens godtgjørelse for norsk matproduksjon dirigerer i detalj hva det er ønskelig at foretaket skal legge vekt på i sin produksjon. Innen skogsdrift er det er markedet som bestemmer/avgjør betingelsene.

En kan kort si at jordbruksproduksjon er avtalestyrt, mens skogbruk er markedsstyrt.

Det påhviler lokalpolitikerne å ta hensyn til hva som er best for kommunen, lokalsamfunnet og om hvordan de skal forholde seg til at salg til et AS kan skape presedens når det gjelder eierform for andre jordbrukseiendommer i kommunen