Noen ord om en brytningstid

Inneværende år, 2020 er et jubileumsår for Namsos. Byen er 175 år, men den planlagte markering blir begrenset på grunn av Korona-epidemien.

  Foto: ..

  Foto: ..

Meninger

Det er 80 år siden tyske styrker overfalt landet 9.april 1940 Det er 75 år siden tyskerne kapitulerte 8. mai 1945. Den siste begivenhet er den største, og ble markert av innbyggerne i mange glade mai-dager. Men hverdagen kom. Nå skulle det ryddes opp etter inntrengerne. Store oppgaver måtte løses.

Et samlet folk stilte opp i stor entusiasme og med tro på framtida. Det ble ryddet opp blant den lokale befolkning. De som svek skulle ha sin straff, og heltene skulle hedres.

Det var veldig viktig å skaffe landet et nytt effektivt forsvar. Store grupper av ungdom som under krigsårene ikke hadde deltatt i landets forsvar, ble kalt inn og innrullet for å bidra i tysklandsbrigaden for å ivareta Norges ansvar. Det var ”kremen” av norsk ungdom som fikk dette oppdraget.

Tilbake sto de som var for unge, for gamle, og de med diverse fysiske defekter som gjorde dem stridsudyktige.

Like etter krigen ble disse frivillige samlet for å utgjøre et lokal-forsvar. Heimevernet var dannet. Jeg husker jeg som liten gutt overvar en slik samling der unge og gamle var stilt opp i militær oppstilling. Jeg tror at det var Jørgen Johs. Havig som nylig gjenkommet fra sin militære tjeneste i England, ledet denne første samlingen. Jeg husker det spesielt, for min onkel Harald var en av de unge som hadde meldt seg. Jeg husker at han vinket til meg der han sto oppstilt. Alle stilte i vanlige klær, og ingen hadde våpen.

Senere ble Heimevernet en organisert militær enhet som etter hvert fikk beslaglagt utstyr tyskerne måtte reise fra. Noen brukte våpen og uniformer fra Englands overskuddslagre fant også veien til det norske Heimevernet.

Opparbeidelsen av et nytt forsvar betydde store økonomiske utgifter i et land som var nedslitt og rasert av okkupasjonsmaktene. Landets økonomi var oppbrukt av det nazistiske styret som hadde hersket på tysk nåde. Infanteriet (IR 13) på Steinkjer ble etablert. Det ble utarbeidet planer for forsvar av Nord-Trøndelag. Heimevernet skulle stå i fremste front og ta imot eventuelle angripere som sikkert ville komme sjøveien inn Namsen-fjorden. De skulle oppholde angriperne i tre dager inntil IR 13 hadde mobilisert.

På Steinkjer satt det flere personer med mange stjerner og salater på skulderklaffene og la planer for et forsvar. Erfaringsmessig var de ikke bedre enn vanlige soldater, og hadde ikke nødvendig militær erfaring. Det ble en lang og vanskelig oppbygging av land og forsvar. Alle som hadde følt trykket fra fiendens jernhæler skulle nå få føle demokratiet og den nye freden.

Heimevernet var bygget på den samme justis og kommandomessige tradisjon som hersket før krigen. I oppadgående grader skulle den som var lavest i rang tjene den som var høyere i rang. Ikke nødvendigvis den beste om mest erfarne. Det var viktig å lære seg tradisjonelle plikter som riktig holdning og hilseplikter. Det ble ikke så enkelt å få gjennomført dette blant heimervernsoldater. Det var rekruttert folk fra samme lokale samfunn hvor sivil stilling ikke alltid var den samme som den militære stilling. Demokratiet har lært oss at vi alle er like og like verdifulle. Hvis du ikke ønsket å hilse på en person i lokalsamfunnet, kunne du la være.

Jeg møtte til førstegangstjeneste 10. januar 1961 på Hvalsmoen utenfor Hønefoss. Det var langt hjemmefra og fra mors kjærlige omsorg. Her ble vi innlosjert i gamle tysker-brakker uten noen form for isolasjon i veggene, og graderstokken holdt seg på ca. 30 grader minus. Vi hadde ikke tilgang til varmt vann, men det ble forlangt at vi hver dag skulle stille nybarbert vi som hadde sjeggvekst. På nattens tid måtte vi gå fyringsvakt på rommene, så ikke noen frøs i hjel. I tillegg var vi underlagt noen unge fantaster som hadde nyere og langt bedre boforhold.

Det var viktig at vi ble innprentet disiplin. På grunn av dårlig syn, ble jeg nedgradert til ”subb” (Arbeidsdyktig og ikke stridende). Vi ”subb” ble pålagt alle skittoppgavene som måtte utføres. På grunn av personalmangel i avisen hvor jeg var typograflærling, lyktes det å søke om utsettelse av resten av tjenesten da jeg hadde tjenestegjort i 6 månder.

Jeg søkte meg derfor til HV for å tjenestegjøre resten av plikttjenesten. Heimevernet hadde fungert i ca. 20 år. Årlige tjenester var vanlige. Det betydde sju dager stasjonert på skytterhuset på Spillum. Der var den lokale lensmann Hjelde områdesjef. Soldatene som fikk fri fra sine sivile stillinger, var tvunget til å møte på øvelse. Mange betraktet dette som en uke fri fra sivile plikter på jobb og heime i familien.

På første øvelse ble alle stilt opp mellom standsplass og 100-meteren på skyttebanen. Der fikk alle beskjed om å tømme sekkene sine, og et befal undersøkte sekkenes innhold. Det var ikke fritt for at noen hadde medbrakt sterke saker til privat hygge. Dette ble beslaglagt og utlevert ved øvelsens slutt.

Strukturen og oppbyggingen av det lokale heimevern endret seg. De enkelte områder ble underlagt en avsnittsstab som var en kommandostab. Jeg ble overført til avsnittstaben og sendt på kurs. Jeg skulle bli forsyningssjef i avsnittet. Mine oppgaver var å sørge for at hver soldat hadde det utstyr som var foreskrevet, og at de to kokkene hadde det nødvendige å lage måltider av. Dette skulle rekvireres i god tid før hver øvelse. Måltidene var de viktigste deler av øvelsene. Vi hadde to kokker som var meget flinke til å lage god mat av gammel hermetikk.

Øvelsene ble for det meste lagt til Solvoll forsamlingshus på Skage. Det var lagt planer for øvelsene, men det var sjelden planene ble fulgt direkte. Det ble en del dødtid som ble benyttet til kortspill med mere.

På en av øvelsene ble det oppdaget at en sivilist viste stor interesse for hva vi drev med.

Denne personen kunne oppdages flere dager og steder der det ble holdt instruksjoner, godt skjult. Vi kunne ikke tenke oss at noen spionerte på vårt kjære heimevern. Vi betraktet oss selv som totalt fredelige og ufarlige. Noen av soldatene var ganske godt trent fra et aktivt idrettsliv. De ble enige om de skulle forsøke å fange inn denne personen for å finne ut hvem det var. Dette hadde ikke det lokale befalet greie på, så det var et initiativ fra noen som kjedet seg og syntes dette krydret dagen. Mannen ble hurtig ringet inn og tatt. Det viste seg å være en lokal person fra Skage som var kjent for sitt spesielle radikale politiske syn. Mannen ble hurtig sluppet fri, og ble ikke sett senere. ”Vi tar ikke fanger i HV”, var kommentaren til en av gutta. Vi fant det utrolig at noen skulle spionere på oss. Senere ble det til virkelighet da det ble observert en bil med finsk nummer som var ekstra interessert i lager av sperreskyts, små kanoner, som var utplassert. Det ble fotografert nøye. Så kanskje vi ikke var så ufarlige som vi selv trudde.

Vi som hadde forskjellige oppgaver som faglige ledere i avsnittet var underlagt taushetsplikt. Viktige papirer om oppgaver i tilfelle angrep fra en fiende, var godt arkivert i sjefens safe.

Nå har det gått så menge år siden disse planene var aktuelle, og planene er sikkert endret flere ganger siden jeg var aktuell aktør. Det ble gitt ordre fra høyere hold at planene skulle informeres for oss de angikk. Jeg fikk da vite at jeg som S4 (forsyningsoffiser) var ansvarlig for å forsyne alle sperreskyts ved innløpet til Namsen-fjorden med ammunisjon. Av sikkerhetshensyn ble ikke skytsene og ammunisjonen lagret sammen. Dette var før Lokkar-brua var bygd.

De leste av disse sperreskytsene var plassert på Otterøya. Som tidligere nevnt disponerte jeg over to mann, nemlig kokkene. Jeg disponerte ingen kjøretøyer. Til sammen utgjorde tyngden av ammunisjonen ca. 50 tonn. Dette problemet tok jeg opp under en samtale med noen offiserer på Steinkjer. Jeg foreslo at jeg skulle rekvirere all nødvendige sivile kjøretøyer for oppgaven. Jeg fikk til svar at det måtte jeg ikke gjøre, fordi alle slike kjøretøyer var forhåndsrekvirert av Hæren.

Min respekt for de høye, stjerne og salatpyntede herrer, ble stadig fallende.

Etter ca. 30 års tjeneste i Heimevernet, tråtte jeg av for aldersgrensa. Troen på det vi drev med var der ikke lenger. Heimevernet er redusert til et minimum av den styrken det hadde. De har fremdeles noen lokale oppgaver som må ivaretas. Det gjelder spesielt bevoktning av sentrale sivile funksjoner i tilfelle krise. Det er viktig at samfunnet skal fungere. Det er oppgaver som er viktig for lokale personer som kjenner lokalsamfunnet. At HV skal utgjøre stridende enheter som skal stoppe en fiende i tre dager er totalt urealistisk. I dag er HV-soldatene bedre trent og utstyrt for det de skal utføre. De arver ikke utgått utstyr fra Hæren lenger. Vi som var med i den tiden da utstyr og forsyninger var arvegods, har en følelse av å ha deltatt på falske premisser. I ettertid kan vi glede oss over at den kalde krigen ikke utviklet seg til noe verre.

Vi må bruke våre evner og resurser på en mere edruelig og troverdig måte. Det skal ikke være mulig å ta arbeidsfolk ut av sine stillinger for på skrelle poteter.