Krigsbarna var ingen helter

BITTER: Krigsbarna var ingen helter. De var en byrde for det frie Norge og skulle utsendes. Dette var vedtatt av regjeringen i London og sendt over radio til Norge av Toralv Øksnevad som i virkeligheten var stemmen fra London. Vi og våre mødre skulle få en hard dom når freden kom, skriver Bjørn Myrvold.  Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

I forbindelse med fredsjubileet 8. mai, fikk jeg en henvendelse fra en journalist i NA, Tone Aftret. Hun åpnet samtalen ganske forsiktig, men kom etter hvert med sitt ønske.

Hun ønsket et intervju om min situasjon som krigsbarn – eller tyskerunge som vi ble kalt den gangen.

Jeg har vært åpen om min herkomst helt fra jeg var liten gutt. Likevel tenkte jeg noen sekunder før jeg svarte ja. Som medlem av Norges Krigsbarnforbund har jeg tidligere operert i Trønder-Avisa. Så når du har sagt A, - må du også si B, tenkte jeg.

Intervjuet sto i NA-Helg 15 mai. Jeg satte noen betingelser for på stille opp, som ble akseptert. Det er fortsatt en vanskelig sak å ”vrenge sjela si”, og få fram sannheten i dette ømtåelige emnet. Det er viktig å ikke rive opp gamle sår.

Mange har lest dette interjuet som jeg ble meget godt fornøyd med.

Jeg fikk mange henvendelser på mail og på telefon. En nabodame kom med blomster. Jeg vet at blant folk i dag er barn utenfor ekteskap akseptert. Det var annerledes den gang jeg så dagens lys. Det som var ekstra spesielt var at min far var en soldat fra Østerrike. Det ble dårlig mottatt i visse kretser.

Det forundrer meg at så mange i etterkrigsgenerasjonene ikke har fått med seg at vi eksisterer.

Hvem skriver historia? Hvem var heltene?

Jeg vil selv svare på disse spørsmålene. Det er alltid seiersherrene som skriver historien. Heltene var de som gjennom politisk arbeid ble helter.

Det var ikke bare ”Gutta på skauen”, Max Manus, Gunnar Sønstevold, osv. som var helter. Det eksisterte mange grupper fra forskjellige steder i landet som i virkeligheten var helter, men ikke fikk statusen av politiske grunner.

Jeg skal ikke devaluere nevnte personers innsats for landet, men det er mange som gav sitt liv for landet som er glemt, og ikke fått et verdig ettermele.

Krigsbarna var ingen helter. De var en byrde for det frie Norge og skulle utsendes. Dette var vedtatt av regjeringen i London og sendt over radio til Norge av Toralv Øksnevad som i virkeligheten var stemmen fra London. Vi og våre mødre skulle få en hard dom når freden kom. Dette er detaljer som ikke er skrevet i historiebøkene barna får lese på skolen i dag. Krigsbarna som ble et resultat av krigen blir ikke omtalt.

Vi må passe oss så ikke krigshistorien blir et glansbilde som etterslekten tror var en romantisk røverhistorie

I Tyskland – som sto bak verdens største forbrytelse mot menneskeheten – er det lite å finne om 2. verdenskrig og Holocoust i elevenes historiebøker. Her skal alt forties.

Jeg har dårlige følelser overfor tysk arroganse. Den er der i dag som for 80 år siden. Jeg har reist gjennom landet flere ganger, men er glad når jeg passerer grensen til Østerrike.

Den hele og riktige historiene har professor Lars Borgersrud skrevet. Han dokumenterer det han skriver med henvisning til arkiv og arkivnummer. Jeg har ikke hørt at noen fagfolk innen historie har tvilt på det han lanserer. Han har skrevet mange bøker fra krigen, blant dem ”Staten og krigsbarna” og ”Vi ville ikke ha dem”. Der beskriver krigsbarnas fortvilte kamp mot myndighetene. Bøkene har vært utsolgt lenge, men de er trykket opp i nye opplag og kan bestilles via nettet. Etter hvert er det mange forfattere som har kastet seg over temaet krigsbarn. I Dag finnes det utfyllende lesestoff for de som ønsker å utforske historien.

Etter mange harde debatter på TV og i Stortinget ble det vedtatt å be krigsbarna om unnskyldning for de lidelser samfunnet hadde påført dem. Jeg var selv tilstede i Nidaosdomen 1.mai for mange år side da presten på vegne av biskopen og kirken ba om denne tilgivelsen.

Statsminister Bondevik kom med ønske om tilgivelse på vegne av den regjering han ledet.

Vi krigsbarn savner en tilgivelse fra ”Landsfaderen og landsmoderen”. Den får vi neppe.

Det bevitner den feilpolitikken som rådet like etter krigen.

Tiden har gått, å det blir færre av oss tilbake år for år. Før vi alle er borte hadde det vært godt å avslutte dette tapte politiske spillet med en oppriktig unnskyldning fra de som ledet kampen mot oss. Vi er ikke smålige . Vi tar gjerne imot den, og kanskje tilgir vi også.