Kystfiskarlaget om kilenotforslag:

Vi advarer sterkt mot å følge Miljødirektoratets forslag om stans i sjølaksefisket

John Lysø driver kilnotfiske på Lysøya, og er en av dem som reagerer på forslaget om stans i kilenotfisket på kysten i fem år.   Foto: Bjørn Tore Ness

Meninger

Miljødirektoratet har nå sendt ut et forslag til drastiske kutt i sjølaksefisket i 2021. Hovedbegrunnelsen synes å være at sjølaksefisket, spesielt i ytre kystområder, fisker på blandede bestander. Dette argumentet har tidligere blitt brukt for å stoppe linefisket og drivgarnfisket etter laks på 70- og 80 tallet, og til å begrunne en sterk reduksjon av sjøfisket med krokgarn og kilenot. Til tross for 70 – 80% reduksjon i sjølaksefisket virker det ikke som om disse tiltakene har hatt noen betydning for å gjenopprette svake bestander i enkelte elver. At en ytterligere reduksjon i dagens beskjedne sjølaksefiske skal virke framstår som ren ønsketenkning og er et misbruk av føre-var prinsippet.


Foreslår å stanse kilenotfiske på kysten i fem år. Dette kan bli siste sesong for 83 år gamle John

Far og sønn gjør seg klar for en tur ute på sjøen. De skal ut for å sjekke kilenoten de satt ut dagen før, forhåpentligvis full av laks. Tradisjonen de har fulgt i flere år står i fare for å forsvinne.


Forslaget er i liten grad basert på ny forskning og lokal kunnskap og den forskningen som nevnes er etter vårt syn et meget skjevt utvalg som tydelig tar sikte på å underbygge en bestemt konklusjon, mens forskning som taler imot direktoratets konklusjoner i liten grad tillegges vekt. Vi nevner her Sametingets CPUE (catch per unit effort) målinger som viser økte fangstrater i sjølaksefisket. Vi viser også til Kolarctic prosjektet som påviste at sjølaksefisket i de ytre kyststrøkene i nord hadde store innslag av russisk laks. I de siste årene har man også fått kartlagt genomet til de fleste norske laksebestander. Det burde da være en smal sak å finne ut i hvor stor grad sjølaksefisket beskatter de mest truede laksestammene eller om det er helt andre årsaker til svikt i enkelte bestander.

Det blir fra fylkesmannen i Troms hevdet at det store innslaget av russisk laks i de ytre kystområdene i Nord – Norge er en av årsakene til stengingen av sjølaksefisket. Dette store innslaget av russisk laks i det norske fisket ble tatt opp i uformelle samtaler med russiske delegater og forskere gjennom vår deltagelse i den norsk/russiske fiskerikommisjonen etter at Kolarctic undersøkelsen ble kjent. Det ble da fra vår side spurt om det ville komme protester fra russiske myndigheter. Fra russerne ble det sagt at sannsynligheten for det var liten og at det var 2 grunner til det: 1. Dersom Russland begynte å hevde prinsippet om at fiskebestandene tilhørte den nasjonen hvor gytingen foregår så ville Norge kunne gjøre det samme med torsken, hysa, silda og lodda som gyter i norsk kystsone. Disse fiskeriene er mye viktigere enn laksen. 2. Bifangsten av laks i de pelagiske fiskeriene i Nord-Atlanteren, spesielt i pelagisk trål hvor russerne er stor aktør, er sannsynligvis mye større enn det beskjedne norske sjølaksefisket. Det er lite sannsynlig at russiske fiskerimyndigheter vil ha noe fokus på dette.

Vi ber derfor om dokumentasjon på at det foreligger et krav om stans i det norske sjølaksefisket fra russiske myndigheter, slik at vi kan følge dette opp i vårt arbeid i fiskerikommisjonen.

Når man foreslår så drastiske tiltak må man kreve et mye bedre beslutningsgrunnlag enn det som foreligger i høringsnotatet: Forskere som verdsetter elvefiskeres lykke ved å drive sitt fiske høyt mens sjølaksefiskernes lykke ved sitt fiske knapt blir nevnt. Verdiskapingsanalyser som bokfører elvefiskernes utgifter som verdiskaping, mens sjølaksefiskernes utgifter bokføres som underskudd. Dette er ikke forskning men rene partsinnlegg i interessekampen mellom sjølaksefiskere og elvefiskere.

Vi ser også i høringsnotatet en vegring mot å gjøre noe med andre årsaker til bestandsnedgang i noen elver: Lokal forurensing, lakselus, rømt oppdrettslaks og ikke minst effekter av klimaendringer. Her gjenstår mye forskning. Hvis klimaendringer svekker laksebestandene i de sørlige områdene er det vel like sannsynlig at de styrker bestandene i nord, og da spesielt i russiske elver øst for Kola. Kanskje det er noe av forklaringen på at CPUE målingene viser økte fangster i sjølaksefisket i Nord-Norge?

Vi er alle interessert i at laksebestandene skal være gode. Den viktigste forutsetningen for det er at gytebestanden i elvene er god. Dette bekreftes også av Bjørn Rune Gjelsten i en Nordlysreportasje fra Målselva for kort tid siden. Ved å bruke sine millioner har han redusert kilenotfisket utafor elvemunningen ved å kjøpe ut rettigheter og redusert elvefisket nedenfor fossen slik at laksebestanden i Målselva nå er i god forfatning. Dette kan vi lære mye av.

Det første som må gjøres er å innse (som Bjørn Rune Gjelsten har gjort) at også sjølaksefiskere har en hevdvunnet rett til å fiske laks. Vi må så finne ut, gjennom gentest av laksefangstene i de enkelte kyst og fjordområdene, hvilke området der det kan ha noen effekt å begrense sjølaksefisket. I disse områdene må sjølaksefiskerne tilbys samme mulighet til å bli kjøpt ut som i utløpsområdene for Målselva.

Vi advarer sterkt mot å følge Miljødirektoratets forslag om stans i sjølaksefisket. Miljødirektoratet tar her parti i en ren interessekonflikt. Det vil nok gi marginale økninger i elvefisket og Bjørn Rune Gjelsten vil kanskje slippe å betale av sine millioner til kilenotfiskerne i Malangen. Men tilliten til forvaltningen i Norge vil få seg en alvorlig knekk.