NA-spaltist Guri Idsø Viken

Barndommens rike er kanskje den beste opplevelsen man kan selge til nordmenn på ferie

LANDETS FINESTE: «Jeg padler ned Norges fineste lakseelv Bjøra sammen med mann og barn og er ekstra stolt over å være fra Overhalla, mens jeg viser hvor kongen pleier å fiske, skiltene som viser navnene på laksevallene, de fine, dyrkede åkrene og de levende elvemuslingene som fortsatt fins», skriver Guri Idsø Viken. 

Meninger

Å reise hjem til mamma på ferie er å møte seg selv i døra. Mitt gamle jenterom er mitt egne, private bygdemuseum med minner fra en namdalsk oppvekst. Med rosa vegger og Beatles-plakat, 4H-plakett og korpsmedaljer. Russefrakken ligger innerst inne i skapet sammen med en stråhatt jeg brukte på ferie i 1992. Alle bøkene fra Bokklubbens barn står i hylla. Jeg er takknemlig for alt foreldrene mine har bevart. Men også litt flau over at jeg ikke har rydda opp. Og smertelig klar over at det må gjøres en dag.

Jeg tar en runde på gården for å sjekke at ingen trær eller ripsbusker har dødd. Jeg luker i bed og henter fram ei gammel hengekøye. Finner min gamle ridesal i fjøset. Tenker at jeg sikkert kunne pussa den opp og solgt den på Finn.no for en femtilapp mot henting. Men den er jo et fint minne der den henger.

Jeg legger meg i lukta av farmors nyperoser og våkner til bjellene fra beitende dyr på utsida. Jeg kjører rundt og gleder meg over Overhallas gode matbutikk og Oasens evige appell ved dårlig vær. Jeg besøker faren min på sjukeheimen og er takknemlig for kommunens helsetjenester. Jeg låner kajakk på Bjøra camping fra den samme fine dama som var der da jeg var yngre. Jeg padler ned Norges fineste lakseelv Bjøra sammen med mann og barn og er ekstra stolt over å være fra Overhalla, mens jeg viser hvor kongen pleier å fiske, skiltene som viser navnene på laksevallene, de fine, dyrkede åkrene og de levende elvemuslingene som fortsatt fins.

Så reiser vi hjem til det som er hjem nå. Til feriekaoset på Sørlandet, hvor vi må kjempe oss til plass på vår egen strand. Sandøya har 200 innbyggere, men mange tusen besøkende om sommeren. Om vinteren kjemper vi som bor her, for å beholde skole, rutebåttilbud, kommunale tjenester, syketransport og beredskap og for å drive butikk og serveringssted helt fram til neste sommerkø.

Om vinteren skriver Tvedestrandsposten om hvor viktig det er å ta vare på sentrum i kommunen, Tvedestrand. Men om sommeren? Om sommeren trykker VG rikt illustrerte saker om hvor attraktivt det er å reise på ferie Sandøya som lokalavisa gjengir. Om sommeren skryter Tvedestrands politikere av øya vår og naboøya Lyngør som om de ikke gjør annet enn å ta vare på oss. Om sommeren rydder vi hundebæsjposer og feilparkerte båter så det skal være mulig for oss å feriere i egen heim. Om sommeren kjemper fastboende om eierskapet til øya med folk som har hatt feriehus her i generasjoner, og det er ikke opplagt hvem som vinner, for også de besøkende hører til her. Også de er hjemme på ferie i sin egen barndom. Uten dem, hadde Sandøya vært et helt annet sted.

Forskjellen på et tradisjonstynga Namdalen med jevnt tempo og et kaotisk, underdimensjonert Sørlandet er størst på sommeren. Noe er likevel likt. For hva setter de besøkende best pris på enten her eller der? Levende lokalsamfunn.

Det er få som kommer til Sørlandet for å lete etter naboen fra Grünerløkka og nedlagte spisesteder. Men VG forteller ikke hvem som ivaretar lokalsamfunnene. Hvem som sørger for at det fins en butikk som er åpen når noen kommer innom med sin 49 fots Princess for å kjøpe is til ungene. Hvem som overlever som kunstnere her, så venninneturene kan kjøpe brukskunst. Hvem som maler hus og stakittgjerder hvite og beskjærer epletrær, så noen kan vise naboene fra Voksenåsen hvor pittoresk og autentisk det er her. Kampen for å holde lokalsamfunn levende er ikke en del av fortellinga. Sørlandet skal bare være der til evig tid og se mest mulig ut som vi tror det gjorde i 1876.

Det er ikke annerledes i Namdalen. Folk tror de besøker uberørt natur, men egentlig er det de setter pris på, kulturlandskap som er vedlikeholdt over hundrevis av år. Jeg kan skryte så mye jeg vil av min barndoms rike, men det falmer fort om ingen holder det ved like. Akkurat som min mor holder huset varmt så det er hyggelig å komme innom, er det noen som driver de andre stedene her. Dyrkede marker og velholdte skoger kommer ikke av seg selv. Det er ikke selvsagt at kyr og sauer beiter langs Bjøra. Det er ikke like attraktivt for konge og hvermann å komme hit og fiske laks om ingen legger til rette for det og om ikke de har et sted å spise og sove når dagen er over.

Barndommens rike er kanskje den beste opplevelsen man kan selge til nordmenn på ferie. Alle steder kan være museer som formidler flotte bilder og historie om da- og nåtid. Problemet er at det blir stadig flere museumsvoktere, men stadig færre innholdsprodusenter. Alle vil vi at landet vårt skal fortsette å være vakkert, men vi vil helst at noen andre skal gjøre jobben med å ta vare på det. Vi har begynt å tro at steder blir vakre av seg selv. Men noen må bo her. Noen må drive her. Og noen må legge til rette for at begge deler kan skje.

Ferie handler om illusjoner, men et sted under disse må realismen finnes, og vi kan alle gjøre en bedre jobb med å hyperlenke de to. Jeg håper noen vil ta vare på både Sørlandet og Namdalen mens de aller fleste driver såkalt verdiskaping i Oslo. Det krever innsatsvilje, men aller mest krever det en bevissthet. Den må vi alle bidra til å skape på vår ferd gjennom landet. Så slipper vi kanskje å rydde opp og selge ut en gang i nærmeste framtid.