La oss ta lekene tilbake

For egen regning:

Tegning: Sara Buvik 

Mini

Folkehavet. Det var det som imponerte alle utlendingene som fulgte Lillehammer-OL i 1994.

Det var ingen tilfeldighet heller. Vi har fra tidenes morgen møtt opp i tusentall når det har vært VM eller OL på norsk jord – det ligger i blodet hos oss. Slik er det mange andre steder i Europa når vinter- idrettsarrangement står på menyen.

Hva så med OL i Pyeongchang? Jeg lar meg blende av store idrettsprestasjoner og jeg gikk nesten i taket da Maren Lundby ble olympisk mester etter sitt superhopp.

Men noe manglet, det kunne alle se. Folket! Publikumsbrølet før hun satte utfor. Flaggene – kameraet som sveipet over glade ansikter. Det vi så var tomme tribuner.

Hvorfor legges OL til steder som Sotsji (2014), nå Sør-Korea og i 2022 til utkanten av Beijing i Kina? Kineserne kommer i likhet med russerne ikke til å spare på konfekten. Det vil ploppe opp mektige skianlegg med spektakulære lyssettinger.

Men likevel. Hvor er folkefestene? Kineserne kan sikkert løse det med å tvangssende folk til idrettsarenaene, men vil vi det? Nei, vi vil ha ekte smil.

Om en kan rappe noe fra president Trump er vel anledninga akkurat nå: «Let’s make OL great again»

Den jevne sørkoreaner finnes ikke interessert i langrenn eller hopp. De har peiling på skøyter og har allerede fått gull, men de har ikke tradisjon for å fylle termosen med god drikke, fyre opp bål i skogen og heie fram dem som farer rundt med ski på beina. Arrangørene var tidligere denne uka fornøyd med billettsalget. Hele 60 prosent av billettene var solgt, men hvor er de? Folket?

Kulturminister Trine Skei Grande ønsker også at vi i Vesten skal ta OL tilbake, men hun har en annen innfallsvinkel. Hun er bekymret over at demokratier ikke har lyst til å prioritere store mesterskap, slik ikke-demokratier gjør.

Hun har et godt poeng, men samtidig har vi et problem her på norsk jord. Folket!

I 2022 kunne vi ha fått OL i Oslo, men så var dette med demokratiet da. Flertallet av befolkninga i Oslo stemte nei til OL i en folkeavstemning. Frp vil ikke gi et OL statsgaranti, både Ap og Høyre var splittet. Det ble ingen norsk OL-søknad.

Det var mange grunner til at nordmenn ikke ville ha OL. I hovedsak gikk det på pengebruken – milliardene satt løst. Dessuten ble vi kvalm av IOC-pampene som opphøyet seg selv til å være med verdt en vår egen konge. Sånt går ikke!

Som ikke det er nok, er alle nord for Polarsirkelen fornærmet ennå over at idrettsmakta i hovedstaden ikke ville støtte en OL-søknad fra Tromsø for 2018.

Mangeårige medlem i IOC, Gerhard Heiberg, omfavner kulturministeren og vil vurdere å stemme Venstre. Han om det, men Heiberg kan ha rett i at det har vært for mye skremselspropaganda rundt et framtidig OL i Norge pengemessig sett.

Ja, det vil bli dyrt, men det skapes noen verdier i forkant, undervegs og etterpå.

Noen vonde tunger kan kanskje finne på å si, at det er billigere for staten å sende nordmenn ut av landet for å skape en folkefest på OL-stadionene enn å åpne pengepungen for nye OL-anlegg I Norge.

Jeg savner folkelivet og ekte idrettsglede fra tusenvis av tilskuere. Det er så tamt å se gullgutten Johannes Høsflot Klæbo løpe opp bakker og at de eneste som ser det live, er de i støtteapparatet som deler ut drikke.

Midt oppe i dette har jeg sympati med russerne – de som er i Pyeongchang og er like rene i blodårene som våre egne utøvere. Enn å ikke få høre nasjonalsangen sin om en blir olympisk mester? Hva slags sportsånd er det?

Nei, dere. Det tar på å være OL-tilskuer – fra sofakroken!