Geir Morten kikket på meg, og jeg ante det var en ironi i bunn av den setninga, der vi satt og tok en kopp kaffe på bakrommet av lys- og elektrikerbutikken han og kona Bente driver sammen.

Jeg var der i et ærend for å avtale hvordan vi skulle gjøre det med lysene han skal installere huset mitt. Da jeg gikk ut av butikken ei halv time senere, hadde jeg med meg viktigere ting på minnet enn en konkret dato for når det skal bli nytt lys i stua.

Samtalen var om arbeidslivet. Jeg måtte innrømme at jeg innimellom var på kant med arbeidsmiljøloven. – Men slik må det jo nesten også være, sa jeg – nesten unnskyldende.

Jeg fikk ingen positiv respons.

– Jeg trodde også jeg var udødelig. Helt til 20. mai 2016, sa han i forlengelsen av min påstand om at det er greit å jobbe for mye noen ganger.

Den maidagen for fem år siden var han ute på et vanlig jobboppdrag. Plutselig ble han akutt tissetrengt. Det er jo for så vidt ikke uvanlig, men namsosmannen følte det var noe som ikke stemte. For han kunne knapt holde seg. Han måtte storme ut av rommet til nærmeste hekk utenfor huset for å tisse. Slik fortsatte dagen.

– Jeg ringte fastlegen og fikk beskjed om å komme med én gang. Derfra gikk det fort.

For han var rammet av blærekreft. En sykdom som årlig rammer 1.300 mennesker i Norge. Symptomene kan være blod i urinen, og/eller svie og ofte vannlating.

– Jo da, jeg hadde nok kjent det sved litt. Det hadde vært slik ei stund. Men du vet, vi menn er flinke til å tro at sånt går over. Vi går jo ikke unødig til legen.

Jeg kjente meg igjen.

Jeg vet ikke om det er årsaken til at kreftforeninga startet opp med sin Blå sløyfe-aksjon, med ekstra fokus på prostatakreft.

Men jeg mistenker at det er en grunn. De vet i alle fall at mange flere kan overleve kreft om den blir avdekket i tide. Mens damene har oktober som «sin» måned når det handler om fokus på kreft, er det november som er måneden vi menn blir påminnet viktigheten av å følge litt ekstra godt med.

Og kanskje ta en test.

– Men vi gjør jo ikke det. Naive som vi er, tror vi det går bra, fortsatte Geir Morten. – På mange måter er vi en gjeng naive idioter, la han til.

Det er mange historier om kreft i mediene. De triste, om de som mister sine nære og kjære til sykdommen, og de glade, om dem som overlever.

Samtidig har det å leve med kreft også sine sider. De historiene er ikke alltid like lett å fortelle. For alt er ikke like fint. Det vet Geir Morten alt om.

– Jeg overlever, men jeg lever med plagene. Jeg tror de fleste som har eller har hatt kreft, har fått redusert noe i kroppen.

Så fortalte han om natta noen dager i forvegen, med besøk av barnebarn.

– Jeg våknet sent på natta og kjente det hadde gått galt. Det var bløtt i senga. Da gråt jeg.

Det var ikke barnebarnet det hadde gått galt for, men han selv.

Og han visste at mens barnebarnet, som er på bleiestadiet, etter hvert vil kunne slutte med bleier, så kan framtida for hans egen del bety et liv med bleier.

– Du føler deg ikke stor når du får slike tanker midt på natta.

Når menn rammes av noen krefttyper, spesielt de som har med underlivet å gjøre, oppstår det ofte en form for tabu å prate om det. Geir Morten ønsker å kjempe mot dette tabuet.

– Når jeg ligger i senga og kikker på ryggen til kona, har jeg jo lyst til å legge meg sammen med henne. Jeg er jo en mann. Men i stedet må jeg snu meg den andre vegen for å tre på meg «natteutstyret» så jeg skal klare å holde meg tørr om natta. Du føler deg ikke veldig mandig da, sa han og kikket direkte på meg.

– Jeg er jo bare så vidt passert 50, og jeg vil jo fortsatt være mandig, på alle måter. Vi lever jo i et samliv. Det er mye som blir redusert, for å si det sånn, la han til.

Ordene gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg kunne fornemme hvor vondt han hadde det. Samtidig ble jeg imponert over hans åpenhet om tabubelagte tema. Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at nettopp de ordene kan komme til å ha en preventiv virkning for mange.

Humøret holdes også i behold. I møte med elektrikeren kan ingen føle på mismot.

– Min medisin er å få jobbe med det jeg liker godt, kan, og behersker ganske bra. Så er jeg glad i folk og medmennesker. Det gir trøst på dager som er tunge og trøtte.

Da pausen var over og vi begge måtte tilbake til arbeidet, følte jeg imidlertid det var et ubesvart spørsmål. For hvorfor vil han egentlig utlevere sitt privatliv så til de grader?

– Hvis jeg gjennom at jeg forteller min historie blir den siste idioten av oss menn som ikke går til legen selv om vi føler at noe er galt, så er det verdt det.