Gå til sidens hovedinnhold

Munnbind? No problemo!

Jeg innrømmer det gjerne – jeg har ikke vært av de ivrigste brukerne av munnbind etter at pandemien brøt ut. Etter to uker på Gran Canaria har jeg endret syn på det – som oftest – lyseblå tekstilstykket.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

GRAN CANARIA: Før den seks timer lange turen mente jeg at den største utfordringa ville bli å ha munnbindet på under hele flyreisa. Nese og munn skulle være tildekket hele tida, med unntak av den tida det tok å spise flymaten, nyte en boks øl og drikke pappkruset med kaffe.

Men munnbindpåbudet stoppet ikke der. Det var ikke bare å ta av munnbindet med det samme du trakk inn den varme sydenlufta på flytrappa. Påbudet gjaldt på flyplassen, på bussen – og når du endelig kom fram til hotellet, var det det samme der.

Der ble du møtt av ansatte, som smilte bak maska, og av skilt som var enkle å forstå – selv med spansk tekst;

«El uso de mascarilla es obligatorio».

Et påbud som var lett å forholde seg til. Beveget du deg i hotellets korridorer, trapper og fellesareal, var munnbindet på. Det samme ved frokostbuffeen i restauranten – og når du kjøpte øl eller sangria i baren ved bassenget.

Å ta på munnbindet når man gikk ut av rommet, ble fort en vane. Det ble naturlig – og langt fra noe som opplevdes som et problem. Det virket som om de fleste så det på samme måte. Jeg hørte ingen klaging eller negative kommentarer knyttet til bruk av munnbind. I frokostsalen så jeg bare ved et par tilfeller at en gjest glemte seg – og fikk en diskret påminnelse fra betjeninga.

Ved bassenget var det de samme reglene. Beveget du deg opp fra solsenga, var det på med munnbindet, selv om du var ute i friluft og avstanden til «naboene» i de andre solsengene var betryggende.

For ordens skyld – det ble ikke brukt munnbind når du hoppet ut i bassenget, eller når du koste deg med en duggfrisk San Miguel.

Beveget du deg ut i gatene, var det bestemmelsen om «to meters avstand» som gjaldt. Det betydde at det var litt friere bruk. På fortauene vil jeg anslå at halvparten av de vi møtte, brukte munnbind. Men skulle du inn på en butikk, var det ingen tvil.

Det fikk jeg selv oppleve på et av mine få butikkbesøk. Jeg holdt bindet i hånda da jeg gikk inn i sportsbutikken på utkikk etter ei t-skjorte fra den lokale fotballklubben. På en høflig og diskret måte fikk jeg et tegn om hva som manglet.

Munnbindpåbudet begrenset på ingen måte opplevelsene som kan knyttes til et par uker med sol og varme. Som nevnt ble det en naturlig del av dagen. Vi så forresten ikke en eneste spanjol på jobb uten at han eller hun brukte munnbind. Bussjåfører, drosjesjåfører, servitører, kokker, renholdere, politi, tollere, butikkbetjening – alle brukte det.

Nå vet jeg ikke hvordan hverdagen er i andre land, men spanjolenes kamp mot pandemien har åpenbart gitt resultat. På den norske regjeringens oversikt over grønne, gule, røde og lilla land som ble publisert 12. november, var Spania, med unntak av Mallorca, det eneste grønne landet i Europa.

Bruk av munnbind er bare ett av virkemidlene i kampen mot pandemien. Våre erfaringer de to siste ukene tilsier at dette er et tiltak som ikke betyr noe stort offer for oss som privatpersoner. Derfor framstår det merkelig at regjeringa i Norge er tilbakeholden med å åpne for krav om munnbind – i alle fall der hvor smittetallet har vært økende de siste ukene.

Spanjolenes regler for bruk av munnbind er ikke forenlig med Charter-Sveins traumatiske syn på det lille tekstilstykket.

Pensjonert NA-journalist Eivind Kvam

Jeg sliter med å se at bruk av munnbind er et sterkt inngrep i vår personlige frihet.

Tilbake i Namsos ser vi at bruk av munnbind er nesten fraværende. På en runde på Amfisenteret så jeg bare to personer som brukte det. Det kan tilføyes at namsosingene – meg selv inkludert – hele tida har hatt et avslappet forhold til munnbind.

Det så vi med all tydelighet ved påsketider i år, hvor vi ved et par anledninger var på butikker på Kolvereid. Der brukte samtlige ansatte og kunder munnbind, mens det i Namsos knapt var noen som mente det var nødvendig – selv om smittesituasjonen var forholdsvis lik begge steder.

Om helseminister Ingvild åpner for at det kan innføres påbud om bruk av munnbind, bør det ikke vekke for sterke reaksjoner. Det er forresten merkverdig at hun ikke allerede har gjort det.

Kan det skyldes at ministeren husker at Charter-Svein i sommer ble en frontfigur for protester og aksjoner med brenning av munnbind?

For å si det enkelt – det blir ei god stund før Charter-Svein kan reise på chartertur igjen.

Spanjolenes regler for bruk av munnbind er ikke forenlig med hans traumatiske syn på det lille tekstilstykket.

Kommentarer til denne saken