Gå til sidens hovedinnhold

Musikk på, verden av

Musikk har en unik evne til å fungere som en slags minnebok. Velkommen hit hvor du kan trykke på pause fra ditt eget liv for fem, ti, tjue minutter.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Noen sanger passer perfekt til en treningsøkt i solskinn i oktober. Noen sanger kan du bare høre på i øretelefonene dine, bakerst i nattbussen på veg fra Oslo til Trondheim. Noen sanger er perfekte til oppvasken, andre til maling av kontoret, andre til lesesalen. Og så har vi noen sanger som du faktisk bare må sette på når du fyller opp verandaen med folk i sommerferien, det lukter grilling, pils og nattbad i elva senere på kvelden.

Noen sanger burde vært forbudt å sette på i naboleiligheten. Noen sanger gjør at det prikker på neseryggen og gir deg følelsen av at du er det eneste mennesket i verden som hører på denne triste låta akkurat nå, og kanskje tenker du på en helt spesiell person når du hører på denne sangen. Merkelig, det der, at låtskrivere får det til å høres ut som om den sangen handler om akkurat deg og ditt liv! Noen sanger er perfekt de dagene du aller helst vil krype inn i en varm armkrok. Noen sanger bare er tida på videregående eller den 30-årsdagen eller turen til Roma. Og noen sanger er fylt med så velskrevet tekst at du bare er nødt til å lytte til hvert eneste ord. Det finnes sanger som kan fylle en hel fotballstadion mens andre sanger skal høres på med veldig lavt volum.

Musikk har en unik evne til å fungere som en slags minnebok. Jeg kan skru på en sang og med én gang er jeg dratt tilbake i tid, til 2015 da jeg satt i en bil med åpent tak som suste bortover vegene på vestkysten av California, og jeg kunne lene hodet bakover og se på bølgene som slo oppover stranda – mens James Bay sang «Hold back the river». Eller sommeren 2014, da vi syklet til brygga og badet etter en hel dag på det varme bakeriet og hele himmelen var rosa som den bare er i Nord-Norge på sommeren. Eller skiturene i Oslomarka, mørket som pakket inn skogen og øretelefonene mine, godt pakket inn i pannebånd, buff og Swix-jakke. Ja, da kunne jeg høre på sanger som ga meg en egen frihetsfølelse i kroppen, kanskje var det Kygo, kanskje var det Sondre Justad, kanskje var det til og med Journey sin «Don’t stop believing», mens jeg feide forbi de snødekte grantrærne.

Du veit det der med hvordan folk ser forskjellig på ting. For eksempel ser jeg for meg at året er et hjul og at januar er øverst. Og så hender det at jeg ser for meg alt som et hvitt A4-ark. Et ark som fylles opp med streker, rundinger, bokstaver, mennesker og kruseduller i takt med at årene går og livet skjer, men samtidig, dere, så er det også noe som skjer.

Og dette noe er musikk som bestandig surrer i bakgrunnen. Hvem er det som har skrudd på den? En platespiller på et gammelt teakbord som du har arvet, eller en høyttaler i en flunkende ny bil full av vennene dine, en bil som suser gjennom Namdalen når det er sommer, eller øretelefoner når du sitter og planlegger ditt framtidige bryllup på pc-en en regnfull fredagskveld.

Ja, jeg liker å se for meg ting i filmscener, og filmscener må jo ha et musikkspor.

Du vet når du er på konsert, ikke sant? Tja, før 2020, mener jeg. Da var vi på konsert, og da satt vi kanskje på en intim bar og hørte på gitarklimpring eller hoppet opp og ned iført ullgensere på ei øy i Nord-Norge mens verdens beste band tok av på scenen slik at til og med de forbipasserende seilbåtene måtte stoppe. Alle disse musikalske øyeblikkene ser jeg for meg som filmscener. Det høres sikkert forferdelig svulstig ut, men det er noen ganger det rett og slett føles som om livet ditt er litt for bra. Det er da du tenker «nå tar det av!», sånn som den følelsen i magen idet flyet letter fra bakken og det går fortere og fortere og fortere....

Nå er det jo en liten stund siden jeg var 20 år, men jeg kan fortsatt huske hvordan det var å danse med håret flagrende til alle kanter mens en dunkende låt nesten sprengte høyttalerne på et utested, gulvet som vibrerte under de høye hælene mine og alle studentene rundt meg som var glade og svette, og alle sang i kor, høyt og altfor falskt på refrenget. De stundene husker jeg godt ennå. Og jeg håper jeg alltid vil huske dem på den måten.

Hvis musikk var en person, så ville det vært en sånn bestefar som bestandig sitter i den godstolen der, i hjørnet av hytta si, ja, for denne bestefaren bor selvfølgelig på hytta, og han har verdens beste tid, og han ville ha lagt på så mange vedkubber at det er varmt i timevis og du kan legge deg godt til rette i armkroken hans, for der er det så trygt, der er det ingen som maser, det er ikke noe stress, han krever ingenting – for han har verdens beste tid.

Det er et uendelig univers som aldri krever noen inngangsbillett. Det er åpent døgnet rundt. Velkommen hit hvor du kan trykke på pause fra ditt eget liv for fem, ti, tjue minutter.

For musikk kan utrette de fineste øyeblikk. Bare prøv det, du.

Kommentarer til denne saken