(Trønderdebatt)

Det er noe parodisk over at politikerne må kalle ledelsen i AtB inn på teppet. Det er tross alt fylkestinget som har skapt dette problembarnet.

Fra å ha en liten og meget rimelig administrasjon i gamle Nord-Trøndelag fylkeskommune, som tok hånd om skoleskyss, og som var på fornavn med alle sjåfører, har vi etter sammenslåingen med sørtrønderne blitt tvangsinnført i New Public Managements ABC – gjennom selskapet AtB.

I høst har trønderske medier hatt en rekke artikler om bråk i forbindelse med den siste store anbudsrunden i AtB, som inneholdt både bussruter i hele fylket, samt skoleskyss.

Nå har det vist seg at anbudsvinneren for bussrutene – Vy – har redusert stillingene til en rekke av bussjåførene de har overtatt fra Trønderbilene. Nå er det også fullstendig kaos i drosjenæringen, som har varslet om lønninger som minner om sosial dumping på flere av skoleskysstrekningene. Tirsdag formiddag varslet drosjeeiere om stans i all skolekjøring på Innherred hvis ikke inntjeningen blir økt.

Men problemet startet ikke med et anbudsregime som stimulerer til å redusere bussjåførers stillingsbrøker og drosjesjåførers timelønn. Det startet med et fylkesting som i sin tid etablerte et selskap som de sørget for å ha godt over en armlengdes avstand til. Og som det nå prøver å fjernstyre selskapet gjennom gode intensjoner.

For det er noe parodisk over at politikerne nå – når det igjen stormer rundt selskapet de har etablert – framstår som overrasket over at AtB, som har fått beskjed om å drive effektivt», forsøker å få skysstilbudet i Trøndelag billigst mulig.

Det ligger i anbudsregimets natur å velge det tilbudet som svarer opp kvaliteten på tjenesten – til lavest mulig pris.

Konkurranse er i mange tilfeller et viktig element for å holde unødvendig byråkrati nede og jakt på besparende løsninger og teknologi oppe. Men her virker AtB-byråkratiet å ese ut, samtidig som besparelsene skal hentes fra de selskapene de kjøper tjenester fra.

Og det bør ikke overraske noen i den politiske ledelsen at den største kostnaden i et anbud, enten det dreier seg om busser, taxier, ferger eller hurtigbåter, dreier seg om lønnskostnader. Og den sikreste måten å vinne et anbud på, er å sørge for at de som skal gjøre jobben tjener minst mulig. Og et anbudsregime legger til rette for at den operatøren med den dårligste lokalavtalen får et fortrinn i konkurransen, og som rammer de ansatte når de overføres gjennom såkalt «virksomhetsoverdragelse»

Når fylkesordfører Tore O. Sandvik (Ap) sier til Adresseavisen at fylkestinget har gjort «klare bestillinger til AtB om at anskaffelser skal bidra til positiv samfunnsutvikling hvor arbeidstakere har trygge arbeidsforhold med akseptable arbeidsvilkår og hvor kundenes sikres akseptabel tjenestekvalitet», kan en med fasit i hånd si at det ikke er fulgt opp.

Jo visst kan rutetilbudet bli bedre når man sparer inn noen millioner på lønn til de ansatte, men det bidrar ikke til positiv samfunnsutvikling når de ansatte i selskapene opplever at lønnsutviklingen i hver anbudsperiode rykker tilbake til start når det kommer en ny operatør med dårligere betingelser og tilbyr det som i politiske kretser sikkert kan kalles «akseptable arbeidsvilkår».

Men hvordan hadde Fylkestinget egentlig tenkt å holde hånda på AtB-rattet, da de etablerte et bedriftsstyre helt uten politisk styring? Er det tenkt å innkalle til eiermøte hver gang styremedlemmene i aksjeselskapet, som er juridisk ansvarlig for ikke å kjøre selskapet på dunken, ikke gjør som politikerne sier?

Dersom politikerne mener alvor med å ville ha kontroll med hva AtB driver med, bør de innta makta i styrerommet – eller å avvikle selskapet, og ta hånd om oppgavene innenfor fylkeskommunens egen organisasjon.

Å etablere et selskap som driver etter anbudsprinsipper har sine følger, og det må politikerne også kunne stå for når de har plassert seg selv på bakerste seterad. Ellers får de dra i nødbremsen og stake ut en helt annen kurs.