Det namdalske talemål byr på visse utfordringer for oss utenfra, ikke bare grunnet ord som «vaddatryg» (det tørre området under treet på vinteren) – som man verken har, eller har bruk for i andre deler av landet – hovedutfordringen ligger i måten ting kommuniseres på.

Det første man må lære seg, er å ta mest mulig lett på ting. Kommunikasjon bør holdes mest mulig nedpå, spesielt når det kommer til sykdom. Dette var noe det første jeg lærte:

Utdrag fra samtale om sykdom:

Meg, etter å ha underholdt i om lag 7 minutter med en anekdote om en lett forkjølelse som hadde plaget meg:

– ...Så, hvordan går det med deg da?

Namdaling som viser seg å akkurat ha hatt slag:

– Nå, jeg kan ikke klage.

Å ikke klage, er noe namdalinger er svært gode til. Men den fullstendige motviljen til å bruke store ord om noe som helst annet enn jakta, kan være utfordrende for oss fremmedspråklige. Da jeg fikk vite at et bekjentskap hadde en syk slektning, bestemte jeg meg for å spørre om dette:

Samtale om sykdom 2:

Meg: – Hvordan gikk det med sjukdommen?

Namdaling: – Det e over.

Meg: – Det var godt å høre!

Namdaling: – Nå.

Personen avsluttet samtalen, og gikk til sitt. Jeg synes nå det var litt knapt, men følte meg innrømmelig dum da jeg senere på dagen fikk vite at slektningen hadde avgått med døden. Til mitt forsvar hadde jeg aldri hørt den lettbeinte forklaringen «Det e over» i forbindelse med et menneskelig livsløp, og hadde konkludert med at det var sykdommen som var over, noe den i og for seg var.

Folk i distriktene er generelt tettere på naturens livsløp enn oss fra byen, og det nærmeste jeg hadde kommet jeger- og sankerlivet før jeg flyttet hit, var å jakte tilbud i kjøttdisken på Meny, og sanke bonuspoeng i Æ-appen. Selv har jeg aldri hatt annet husdyrhold enn hybelkaniner. Men det å komme tettere på dyra og deres liv og død, om den så er forårsaket av en selv, gjør ikke at man blir mer kynisk ved deres bortgang – snarere tvert imot. Møter du en deprimert namdaling, er oddsen stor for at det er bikkja eller buskapen det er noe galt med. Se vedlagte eksempel.

Samtale om ku:

En bonde kommer inn, tydelig alvorspreget.

Bonde: – Kua e dau.

Meg, som ikke aner hvordan man forholder seg til en slik situasjon:

– Jeg kondolerer. Hva het hun?

Bonde (ser ned, trist):

– 7–17.

Dette med navn kunne vært et kapittel for seg, og jeg synes noen ganger namdalinger kan være litt økonomiske når det kommer til navngiving – mulig preget av at jeg bor på Høylandet, ei bygd som inneholder maks fem etternavn eller kombinasjoner av disse fordelt over 1.200 innbyggere. Men med tanke på hvor nært forhold folk har til hundene sine, synes jeg de kunne ha smørt på litt her.

Samtale om hund:

Meg: – Hva heter bikkja?

Namdaling: – Bella.

(Koser hunden)

Namdaling: – Den er ikke noe bra. Den jeg hadde for to bikkjer tilbake, den var bra.

Meg: – Hva het den?

Namdaling: – Bella.

(navnet er byttet om, for å beskytte «Bella» 1, 2, og sannsynligvis Bella 3)

Når det kommer til den daglige dialogføring, er det en kjensgjerning at 9 av 10 samtaler i Namdalen innledes med «Nå», og avsluttes med «Nei, jeg kan ikke stå her hele dagen, jeg får komme meg videre». For å spare tid, så kuttes den siste delen ofte ned til «Nei, jeg får komme meg videre», eller simpelthen til «Nei».

Vanligvis fylles rommet mellom Nå og Nei med innhold om livet, eller jakta, i den grad det er noen forskjell på disse her oppe, men nylig var jeg vitne til den mest kondenserte, kuttet-til-beinet-samtalen mellom to namdalinger:

Namdaling 1: – Nå!

Namdaling 2 (hakket mer avmålt): – Nå.

Namdaling 1 (nikker skrått på hodet): – Nei!

Namdaling 2: – Nei.

Begge gikk hver til sitt, tilsynelatende gjensidig oppløftet etter den vitaliserende samtalen. Jeg filosoferte om hvordan det hadde gått om de skulle gjenfortelle hovedinnholdet til ektefellen over middagsbordet, men konkluderte med at det hele antakeligvis hadde forløpt seg identisk med eksempelet over, før de fant ut at de ikke kunne sitte rundt middagsbordet hele dagen.

Når det kommer til alvor, har jeg skjønt at dette skal kommuniseres mest mulig spøkefullt, mens spøker, derimot, skal kommuniseres mest mulig alvorlig. Dette skaper konstant forvirring for min del, da jeg konsekvent reagerer motsatt av slik man burde, eller ikke finner en naturlig reaksjon i det hele tatt. Som i følgende eksempel, hvor jeg ble svar skyldig:

Samtale i butikk:

Meg: – Har dere hårgele?

Butikkmann uten hår: – Ka ska du med det?

Å vekke store følelser hos namdalinger er ikke det letteste i verden, men skal man gjøre det, bør man snakke om hvor fint det er her. Det er det virkelig. Men jeg er likevel overrasket over hvilke værfenomener namdalinger innbiller seg at man ikke har i resten av landet. I slike tilfeller er det best å bare jatte med.

Samtale om værforhold, høsten 2021:

Namdaling (ser mot horisonten, blank i øynene):

– Sånn har dere ikke i Oslo.

Meg:

– …Solnedgang?

Namdaling (nikker ærbødig):

– Mhm.

Preposisjoner er en konstant kilde til forvirring. Spesielt om man ber namdalinger forklare dem, hvorpå de stort sett bruker samme ord til å forklare dem, mens de av en eller annen grunn nikker i stedet for å peke.

Samtale om sminke, på Høylandet Familieteater:

Sminkør:

– Vil du ha sminke ponnj?

Meg, som ikke vet hva ponnj betyr, og usikker på om jeg vil ha sminke der:

– Ponnj..?

Sminkør:

– Ja, du veit… ponnj!

Sminkøren snur seg mot en annen innfødt, for drahjelp.

Sminkør 2 (nikker bekreftende):

– Ponnj.

En tredje sminkør kommer nikkende til unnsetning.

Sminkør 3:

– Ponnj.

Jeg forsøkte Google, som ikke overraskende ga meg et bilde av en liten hest som resultat, da verdens kraftigste søkemotor kommer til kort i denne landsdelen grunnet det noe uortodokse skriftmålet. Det viste seg for øvrig at det simpelthen betyr under – et ord namdalinger også har i vokabularet, så gudene skal vite hvorfor de trenger to ord til det samme – men du snakker om samme gjeng som har 47 ord på elg, så enkelte ting er det bare å godta.

Nei, jeg kan ikke sitte her og skrive hele dagen, jeg får komme meg videre. Vi ses!