Etter min mening er en kritisk gjennomgang viktig for å høste både kunnskaper og lærdom. Gjennom egen deltakelse i oppstart av prosjektet har jeg lyst til å løfte fram noen perspektiver.

Grunnlaget for Rock City Namsos ble kløktig etablert med ideskaping og forprosjekter på et riktig tidspunkt. Flere kulturpolitiske utredninger rundt årtusenskiftet understreket betydningen av å få etablert et Dokumentasjonssenter/Institutt for Rock og Pop. I Namsos var allerede ideen om et Rockmuseum, med utgangspunkt i det vitale musikkmiljøet som preger distriktet, lagt inn i kommunens kulturplan.

Den amerikanske statsviter Richard Florida var på samme tid mye omtalt. Han var - og er - en anerkjent vitenskapsmann med tidsriktige analyser på samfunn generelt og regional utvikling spesielt. I boka «The Rise of the Creative Class” beskrev han forutsetningene for regional utvikling med de 3 T-ene Talent, Teknologi og Toleranse. På de 3 T-ene var det mulig å etablere vellykkede regionale og verdiskapende utviklingsprosjekter. Å se RCN i dette perspektivet mener jeg er fruktbart. Men - var regionen Namdalen for liten til å passe inn i teorien? Befolkningsgrunnlaget er lite. Å operere med besøkstall på årlig minimum 10 000 i Trønderrockmuseet (Forprosjektet) var kanskje for optimistisk.

I følge Florida sin teori kan vi krysse av at prosjektet uten tvil forutsatte Talent og Teknologi. Men mitt andre spørsmål blir om prosjektet hadde nok Toleranse. Toleranse til kritisk tenking, kritisk analyse og tilstrekkelige motforestillinger før en sa «GO». Vi er mange som underveis i prosjektet er blitt stemplet som bakstreverske og uopplyste bare fordi vi stilte kritiske spørsmål

Bakgrunnen for den svært gode «timingen» av RCN var mange statlige kulturpolitiske utredninger som førte til ny- organiseringer omkring år 2000. Viktigst i denne drøftingen er Museumsreformen (ABM-reformen) som fastslo at «museums-Norge» skulle samles gjennom konsoliderte museum (fra 600 til 60 museer).

Videre ble utredningen «Dokumentasjon og formidling av norsk pop- og rockhistorie», av ABM-utvikling, lagt fram i 2005. Mellom disse utredningene var det flere andre utredninger, høringer og posisjonering av ulike interesser. På de fleste arenaene i dette feltet var RCN aktive og godt representert. Ikke minst var Namsos synlig i forhold til lokasjon for «Dokumentasjonssenter for Rock og Pop». Resultatet av alle prosessene og «kampene», var at «Trøndelagsalternative» ble utpekt i Statsbudsjettet for 2006 av den nytiltrådte rød-grønne Stoltenberg-regjeringen.

At «Trøndelagsalternativet» ble valgt var avhengig av at Namsos og Trondheim samlet seg om et prosjekt der det nasjonale dokumentasjonssenteret ble lagt til Trondheim (Rockheim) og at et «Nasjonalt bransjesenter» og regionalt «Trønderrocksenter» ble lagt til Namsos. Denne delingen ble utformet av fylkesordfører i Sør-Trøndelag Tore O. Sandvik og undertegnede, som ordfører i Namsos, i samarbeid med Trond Giske. Uten denne enigheten ville Trøndelagsalternativet sannsynligvis blitt vraket til fordel for Oslo-alternativet

Denne avtalen var både tydelig og nødvendig. Det var naturlig at «Trønderrocksenteret» ble lokalisert til Namsos. Dette skulle være et regionalt senter (på linje med andre regionale Rocksentre) og finansieringen skulle under den konsoliderte museumsparaplyen (les Museet Midt).

I dag (2021) ser vi at konsolideringen mellom Trønderrockmuseet og Museet Midt er i god prosess. Dermed er det mulig å berge det som er bygd opp. I ettertid mener jeg dette burde ha vært avklart ved oppbyggingen av «Trønderrockmuseet» .Museet Midt må nå ha økte bevilgninger for å makte denne oppgaven.

Min konklusjon – og etterpåklokskap -er at oppbyggingen av Trønderrockmuseet ikke burde vært gjort uten at dette hadde skjedd gjennom Museet Midt med økte bevilgninger. Dermed kunne «statsbevilgningene til RCN» vært brukt til å bygge organisasjon, kompetanse og tiltak innenfor bransjen i en strategi slik at en kunne bygge opp et nasjonalt bransjesenter.

Dette er bekreftet i en Concept-rapport nr. 40 fra 2014 av Knut Samset, Gro Holst Volden, Morten Welde og Heidi Bull-Berg - «Mot sin hensikt. Perverse insentiver – om offentlige investeringsprosjekter som ikke forplikter» analyseres RCN -3.4 Rock City kulturhus i Namsos (s. 45-46).

«Etableringen av Rock City var preget av uklare mandater og målsettinger. I ettertid er økonomisk rot avdekket lokalt. Delvis handler dette om lokale krefter som hadde håp om å oppnå en ny giv og regional økonomisk utvikling i bred forstand gjennom denne kultursatsingen. De nasjonale oppgavene som fulgte med pengene ble ikke vektlagt.»

I realiseringen av RCN utviklet det seg fra den fra første prosjektplan en strategi der nasjonale politikere knyttet til regjeringa skulle ordne opp. På hver kritisk fase i prosjektet ble det forventet at Trond Giske og hans kamerater skulle ordne opp. Dette ble tydelig ved åpningen 11.11.2011 da fire statsråder og jagerfly var åpningsfestens store «clue».

Alle signaler i forkant av beslutningene pekte, etter min mening, at Trøndelagsalternativet, der RCN var en viktig del, krevde en sterkere avklaring med det departementale byråkratiet. Dersom dette var blitt gjort kunne det ha gitt et annet resultat ved etableringen i Namsos. RCN ble økonomisk seigpining som til slutt førte til «nedleggelse» av prosjektet

Mitt spørsmål i ettertid blir dermed om strategivalgene – både å vektlegge kontakt med «sentrale politikere» og manglende avklaring med det departementale byråkratiet – var uheldige.

RCN sitt hovedmandat var å bygge et nasjonalt bransje- og kompetansesenter. Denne oppgaven var formidabel og svært krevende. Ikke minst da flere ulike «sterke miljøer» rundt i landet allerede var i gang både med utdanning, produktutvikling og næringsutvikling i diverse klynger.

Etter min mening mistet satsingen kraften da mandatet til RCN ble definert til å først bygge «Trønderrockmuseet». Her ble de fleste «prosjektpengene brukt (i bygg).

I den nevnte Concept-rapport nr. 40 illustreres dette i følgende:

«I tilfellet Rock City var det fra sentralt hold forventninger om satsing på kultur og etablering av kulturhus, men uten de nødvendige tilskudd fra statlig hold for å kunne ferdigstille opplevelsessenteret. Statsråd Trond Giske har i ettertid uttalt at han aldri hadde lovet investeringsmidler under sin tid som kulturminister, og at han ikke fatter hvordan kommunen eller Rock City kan ha tolket ham slik»

Min konklusjon etter både erfaringskunnskap og etterpåklokskap er altså:

  • Namsos Rock City- prosjekt var et godt utviklet og tidsriktig prosjekt som hadde mange utviklingsmuligheter i et område på leit etter vekstkraftige satsinger.
  • Tolking av mandatet feilet da det ikke var tilstrekkelig departementalt avklart.
  • Gjennomføringen av prosjektet ble svekket ved at det ble gjort til et politisk prosjekt.

Samtidig var prosjektet et statlig, regionalt og kommunalt prosjekt der Namsos kommune til slutt ble sittende med regningen. Staten burde ha tatt – og bør ta - et større ansvar for å sluttføre prosjektet gjennom blant annet styrking av Museet Midt IKS slik at «Trønderrockmuseet» kan bli skikkelig ivaretatt.

Les også

Rockehavariet