Gå til sidens hovedinnhold

Namsos samfunnshus vedtatt sanert: Makter kommunen sitt verneansvar?

Staten og fylkeskommunen går foran og kommunene kan makte sitt førstelinjeansvar for vern av bygningsarven. Se til Øvre Eiker kommune som vil utvikle sitt slitne rådhus til beste for innbyggerne.  Namsos kan makte det samme innenfor vedtaket. Sanering betyr å gjøre sunt, ikke nødvendigvis å rive, skriver sivilarkitekt Bjørn Cappelen i denne kronikken.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På 1600-tallet, begynte de lokale kirkene i bygdene å bli for små. De var kalde og trekkfulle. De oppfylte ikke tidens krav. Reformasjonens prester formante bygdefolket om å bygge ny kirke. Slik forsvant flere hundre stavkirker frem mot 1900-tallet. Kun et tyvetalls står igjen.

Også i Vang i Valdres hadde de fått ny prest og ny rikdom. Ny kirke ble bygget og den gamle solgt. Maleren I. C. Dahl, skjønte at dette var norske og lokale kulturskatter som måtte reddes for ettertiden. Dahl kjøpte kirken og fikk den gjenreist i daværende Preussen, etter at norske forsøk strandet. Dette ble grunnlaget for at fortidsminneforeningene ble dannet for å ta vare på den norske bygningsarven. I kjølevannet kom en nasjonal bevissthet om verdiene og et statlig ansvar gjennom opprettelse av Riksantikvarembetet.

I begynnelsen av 2000-tallet begynner de kommunale rådhusene bygget i etterkrigstiden å bli for små, kalde og trekkfulle. De oppfyller ikke tidens krav. Kommuneledelsen formaner de folkevalgte om risiko og de økonomiske konsekvenser. Slik blir arkitektoniske perler revet eller går ut av kommunal bruk.

Regionreformen har gitt kommunene verneansvaret, og fylkene overvåker. Men verneverdige etterkrigsbygg faller, tross kulturminneverdi av nasjonal interesse. Det ble starten til at fortidsminneforeningene nå slutter opp om vern av etterkrigstidenes arkitektur. Slik også med Namsos samfunnshus.

Namsos kommunestyre har gitt kommuneledelsen administrativt verktøy til å ta Samfunnshuset ut av kommunal bruk. Uten en snuoperasjon vil Samfunnshuset, gå ut av tiden og gjenreisningsbyen står skadet igjen.

Også i Bærum var administrasjonsbyggets vedlikehold forsømt. Kommunegården var et av hovedverkene i norsk etterkrigsarkitektur. Kulturmyndighetene innstilte på vern, kommuneledelsen innstilte på riving. Kommune ville bruke 1100 mill.kr til nybygg. Ny teknologi, brukt bl.a av Trøndelag fylkeskommune, ble foreslått av entusiastiske vernere. Dette kunne reddet bygningen for halve kostnaden. Men tekniske rådgivere hadde ikke denne kunnskapen. Slik gikk dette kulturminnet tapt.

Alle vil det beste. Så også kommunestyrenes flertall og ledelsen i kommunene. Men de kan ta feil, tross ekspertenes råd og frykt for kommuneøkonomien.

Vern gjennom bruk/bruk gjennom viten

Stortinget har gitt vernemyndighetene signaler om at vern og aktiv bruk bør gå hånd i hånd. Namsos kommune har et overforbruk av areal målt mot kommunens størrelse. En utfordring for verneinteressene blir å vise hvordan et vernet og restaurert samfunnshus kan dekke behov i kommunens økonomiske, politiske og kulturelle liv. Uten en idé om bruk vil gjøre det vanskelig for vernemyndigheten å tvinge frem et vern mot kommunens vilje.

Riksantikvaren har ved å snu på uttrykket, vist at vern kan bidra til innovasjon og nyskaping og dermed ny bruk. Et vernevedtak kan bidra til idéer til ny nærings-virksomhet med positive økonomiske ringvirkninger. Drømmen om Campus Namdal er kanskje nærmere med et rehabilitert samfunnshus? Mine erfaringer, som arkitekt for Universitet Nord sitt anlegg på Røstad og 10 år som sjefsarkitekt ved Universitetet i Oslo, sier meg at Samfunnshuset har den optimale mix av arealtyper et universitetsbygg trenger.

Vilje til vern

Det er godt redegjort av enkeltpersoner, kommunen og fylkeskommunen at Samfunnshuset i seg selv og i samspill med andre elementer i gjenreisningsbyen har nasjonal kulturminneinteresse. At viljen er til stedet i de besluttende organer i kommunen er vist gjennom uttalelser, stemmegivning og andre handlinger i det politiske miljøet i byen. Mange vil nok uansett mene å ta Samfunnshuset ut av kommunal bruk er det beste. Men for de som har hatt vanskelig for å ta stilling, mangler nok den gode alternative helhetsløsningen. Risikoen og prisen ved rehabiliteringen oppleves som for høy. Kommunedirektørens fremstilling bidrar sterkt til denne oppfatningen. Viljen til vern overdøves av frykten.

Lokaldemokratiets vesen medfører stor makt og innflytelse hos den administrative ledelse over veivalg kommunen gjør. Derfor må saksfremlegg og rådgivning være troverdig og etterrettelig. En saksfremstilling og tilhørende innstilling er gjort av mennesker med kunnskaper, men også med følelser. Og vil være formet av begge deler. Det finnes ingen fasit.

«Namsos samfunnshus; sanering eller bevaring?»

Slik spør kommunedirektøren i overskriften og innstiller på sanering. Overskriften og saksfremstillingen tyder på et tidlig standpunkt i behandlingen. Et av hovedpoengene i innstillingen er arealbruk og eiendomsstrategien. I strategien inngår å tilfredsstille prioriterte brukerbehov. Det blir det vanskelig å komme utenom i den form strategien har. Det øvrige kan lettere håndteres med et nennsomt rehabilitert samfunnshus som en del av eiendomsporteføljen.

Kan det være grunn til å tenke at innstillingen hadde vært en annen om spørsmålet hadde vært stilt omvendt; «Namsos samfunnshus; bevaring eller sanering?».

Muligheter for bevaring ville i større grad vært trukket frem i stedet for ulemper. F.eks. at Statsbygg vet at vern og nennsom rehabilitering er billigst, sikrest og mest bærekraftig. Så sikre på det er Statsbygg at det er en forutsetning for nærmest all forvaltning av eiendom i eget eie. Universitetet i Oslo, velger alltid rehabilitering fremfor riving også for sine 50/60-tallsbygg. «Grønn Byggallianse» oppfordrer til bred analyse før eventuell riving, og knuser mytene om ulemper ved rehabilitering. SINTEF hevder at Norge, som prinsipp, må satse på rehabilitering fremfor nybygg for overhode å nå klimamålene.

Hvordan kan det da ha seg at ledelsens rådgivere hevder at rehabilitering er ekstremt mer kostbart enn et nybygg. Det hevdet rådgiverne i Bærum også, jeg mener de tok feil. De brukte en standard på rehabilitering som ville være utenkelig for andre typer bygg. Nå sammenligner kommunedirektøren heller ikke to like store bygg. Det er problematisk. Igjen faller det tilbake på bruken. Har Namsos bruk for 5000m2 i et rehabilitert samfunnshus?

Hvordan fungerer rådgivning?

Fra rådgivere får man ofte utredninger som i hovedtrekk underbygger konklusjonen som kan være trukket av årsaker som ligger utenfor utredningsspørsmålet. Ikke nødvendigvis fordi rådgivere tar feil, men fordi man vektlegger parametere i utredningen som trekker i samme retning.

Rådgivingsmiljøet har store kunnskaper om bygge- og livsløpskostnader, til dels også energi- og miljøkunnskaper. Men, som her foreslått for en rehabilitering, er passivhusstandard lite relevant. Det medfører kostbare og unødvendige endringer i ytterflater. Nye materialer tas i bruk og miljøbelastningen øker. Så også belastningen på fundamenter.

For rehabilitering må man nytte aktive løsninger og ny teknologi. I arbeidet med Brøggers hus ved Universitetet i Oslo, vernet bygning fra 1917, oppnådde vi beste energiklasse (A), uten å etterisolere. Det var mulig ved bruk av desentralisert energiforsyning, gjennom å benytte bygningen som energihøster. Dette er kunnskap som er mangelfull i de tradisjonelle rådgivingsmiljøene. Kanskje kommuneledelsen heller ikke har etterspurt dette. Vi når ikke våre utslippsmål uten innovasjon. Rådgivingsmiljøer har ikke sterk tradisjon for innovasjon.

Imidlertid finnes denne kompetansen svært nær, i Trøndelag fylkeskommune, ved bygge- og eiendomssjef Rune Venås og hans stab. Her ønsker man å bruke denne teknologien der det er mulig å hente energigevinster i eldre bygg. (se bl.a. Mære landbruksskole). Fylkeskommunen har prisverdig også etablert et eget selskap, «Grønt Hjerte AS». Etablert som en storstilt satsing på høsting, lagring, produksjon og distribusjon av termisk og elektrisk energi. Fylkeskommune burde være en selvfølgelig høringsinstans og samarbeidspartner om energieffektivisering av Samfunnshuset som verneobjekt.

Om å snu stener

Staten og fylkeskommunen går foran og kommunene kan makte sitt førstelinjeansvar for vern av bygningsarven. Se til Øvre Eiker kommune som vil utvikle sitt slitne rådhus til beste for innbyggerne.

Namsos kan makte det samme innenfor vedtaket. Sanering betyr å gjøre sunt, ikke nødvendigvis å rive. Ordføreren skal ha ros for at hun søkte å snu stener for å sikre varig vern. Et varig vern som gir en selvfølgelig rett til dispensasjoner fra TEK-17, uten at dette i vesentlig grad reduserer brukskvalitetene i bygget.

Om ordføreren og andre vil snu flere stener for å redusere frykten som er skapt, finnes det flere stener. Men først må det vises vilje til bevaring ved å sette bevaring først, samtidig som eiendomsstrukturen utfordres. Slik kan den gode alternative helhetsløsningen sikre nye seksti års bruk av det fantastiske kulturminne som gjenreisningsbyen har i sin midte.

Kommentarer til denne saken