I et års tid har mobiltelefonen min vært moden for utskiftning.

De første signalene kom i vinter – da den begynte å skru seg av uten grunn. Men alltid har den slått seg på igjen – og funket til sitt bruk. Når som helst kunne jeg ha byttet telefon, men gjorde jeg det? Selvfølgelig ikke.

Månedene gikk, og telefonen gjorde jobben. Så begynte den å gå varm. Oftere og oftere.

Ok, tenkte jeg. Nå må jeg bytte telefon.

Jeg gjør det i morgen.

En dag ble til en uke. En uke ble til to. Også ble det svart. Svart som natta.

Nå gjaldt det å redde stumpene.

Sim-kortet ble lirket ut med binders, og satt i ny telefon. Problemet var bare at siste sikkerhetskopi ble utført 6. oktober. Det var alt, altfor mange dager siden. Og altfor mange lydopptak av intervjuer sto i fare for å forsvinne.

Etter en hel arbeidsdag med diverse support-rådgivere gikk det som fryktet. Alt var borte – og timevis med ekstraarbeid ventet.

Som oftest ordner det seg til slutt. Det gjorde det også denne gangen. Men etter mange dager med styr, ventet jobben med å få alle disse appene opp og gå. Ikke noe problem, tenkte jeg.

Passord? Brukernavn? Vet da vel ikke jeg! Alt har jo vært logget på. Nettbank? Jeg har vært vant med å bare vise ansiktet mitt til skjermen, så har alt gått bra. Nå kom jeg verken inn på Vipps eller nettbank. Og to uker skulle det gå.

Jeg blir alltid så lei av folk som klager på teknologisk utvikling. «Det er en app for alt nå, hvor skal det ende?» sier folk.

Plutselig var jeg blitt en sånn en selv. Hallo, kundeservice? Jeg trenger hjelp!

Så kom jeg på hva rådgiveren i banken sa da jeg byttet bank for to år siden.

«Det er veldig lurt å bytte til vår BankID. Jeg anbefaler deg å gjøre det med én gang»

Jeg tenkte så det knakte. Gjorde jeg det? NEI, selvfølgelig gjorde jeg ikke det.

Jeg tuslet bort til banken. Trakk en kølapp – og trakk ned alderssnittet i køa. Håpet ingen skulle se meg. Men jo, da.

«Jaså, sitter du her?»

Kanskje ikke dette med nærhet til tjenestene er så dumt likevel.