Det var fornøyelig lesing, artikkelen til David Skaufjord i NA 23.7. Jeg kjenner igjen mye av det han skriver, men ikke fra min oppvekst i Namsos. Den noe avslappede og tilsynelatende ubekymrede holdningen til tid og penger, forbinder jeg med bondelivet. Minner fra skoleferiene på gården til bestemor og bestefar er noe jeg bærer med meg i mitt indre, som en stor skatt. Opplevelser, i møte med dyr og mennesker - et liv hvor naturen styrte og fikk styre, hvor naboer hjalp hverandre, alle kjente alle og alle snakket med alle. Det er slik jeg husker det. Om det ikke var helt slik, spiller ingen rolle. For meg er det gode og viktige minner som har festet seg i kropp og sjel.

Les også

Her er Davids ti tips til Namdalen for nybegynnere

Det er godt å lese at det fremdeles er slik, at de viktigste tingene i livet kan styre tilværelsen i deler av landet. Jeg regner med at denne livsformen skyldes en kontinuerlig vurdering av hva som er viktigst akkurat nå. Vær og vind bestemte tross alt tidspunktene for slåing, hæsjing og innhøsting. Dyr og menneskers helsetilstand gikk foran andre praktiske oppgaver som kunne vente. Jeg tror ikke de tenkte på det den gang. Det var helt naturlig å prioritere det viktigste først, mat og helse. Da spiller det selvfølgelig ingen rolle om flyttingen skjer på en fredag eller en lørdag. Det viktigste er at det skjer.

Det er noe befriende i den gamle kulturen, samtidig som den dessverre fungerer dårlig i dagens samfunn. Konsekvensen av at en avtale på ett sted ikke holdes, skaper utfordringer på andre steder.

Vi lever i et samfunn som ikke bare er avhengig av det som skjer lokalt. Vi må tilpasse oss et levesett som strekker seg langt utenfor bygdas grense – og landets grenser. Hva betyr det egentlig å tilpasse seg? Vente og se, ta det som kommer, ta det vi får eller være aktive pådrivere for å bidra til en utvikling vi ønsker? Det som er helt sikkert, er at noen tar for seg. Noen tar initiativ og setter i gang ting, for seg selv eller fellesskapet.

Etter mange år i utlendighet (bosatt sørpå, dog nord for Sinsen-krysset), har jeg skjønt at beskjedenhet ikke er en dyd. Jeg ønsker meg riktignok en tilværelse hvor vi i mye større grad tar vare på hverandre, har tid til hverandre og kan gjøre mer av det som beriker kropp og sjel.

Vi trenger opplevelser, gode opplevelser som kan berike oss, mentalt og fysisk. Musikk er viktig i dette bildet. Musikk treffer oss på en helt spesiell måte. Forskning har vist oss at musikk ikke bare er underholdning for mange, mestring for noen, hobby for de fleste, arbeid for de få. Musikk er også terapi. Musikk kan stoppe utvikling av alzheimer/demens og kan være en viktig bidragsyter i behandling av både fysisk og psykisk sykdom.

Kulturen er stemoderlig behandlet i samfunnet. Den inngår ikke lenger som en selvfølgelig del i skolen. Den er liten grad benyttet i helsetjenesten. Kulturen bærer med seg historie og representerer en bærekraft i samfunnet. Det er på tide å gi den den æren, oppmerksomheten, plassen og pengene den fortjener. Kultur er historie, men skal behandles og gis rom som opplevelse. Museum forteller oss om det som har vært. Museum gir oss informasjon og forståelse for hvordan ting var og hvorfor samfunnet er som det er i dag. Opplevelsessenter gir oss tilstedeværelse i nuet, åpner opp sanser, bringer fram kreativitet og hjelper oss til å vokse, som mennesker og som samfunn.

Hvem var det som kom på ideen om å endre Rock city fra opplevelsessenter til museum? Har dette vært politisk behandlet og har de namdalske politikerne vedtatt denne endringen, med hvilken begrunnelse? Jeg har alltid lurt på hvor namdalingene var, da Trondheim stjal trønder-rock-begrepet fra føde- og oppvekststedet Namsos. Trønder-rocken eies av Namsos. Trondheim trenger den ikke. Trondheim har mye annet.

Det handler om identitet

Jeg har bodd i Eidsvoll i mange år. Da Eidsvollingene sørget for å befeste navnet Grunnlovsbygda, ble Eidsvoll grunnlovsbygda. Tidligere i sommer besøkte jeg Finnskogen og fikk høre om et arbeid som har pågått i mange år, som blant annet handlet om å skape en identitet for området. I dag kan du ikke komme deg inn i dette området, uten å passere et stort treskilt som stolt forkynner at nå, nå er du på Finnskogen. Det handler om å skape en identitet, noe som by og bygd kan samles rundt, noe å være stolte av og noe som gir fundament for videre utvikling.

På besøk i Namsos for et par uker siden, med min datter på 26, for øvrig utdannet musikalartist og mer enn gjennomsnittlig opptatt av musikk og kultur, møtte vi på en turist som besøkte Namsos for første gang. Hun lurte på hva Namsos egentlig er. Det står lite, sa hun, om hva jeg kan regne med å finne her. Det var vanskelig å finne fram og jeg var sikker på at Rocheim var i Namsos, sa hun.

Min datter på 26, som er nesten like fortrolig med det engelske språket som det norske, lurte på navnet Rock City. Hvorfor heter det city, her, hvorfor ikke et norsk ord? Hvorfor har ikke Namsos en identitet knyttet til musikk? Namsos, byen som har vært arnestedet for så mange artister, som har skapt så mye kultur – hvorfor preger det ikke byen og byens omdømme i større grad.

Så, jeg lurte bare på, når er det nok for namdalingen? Vi må ikke glemme bondekulturen. Vi kan bruke den for å minne oss om hva som er viktigst i livet. Men, vil ikke namdalingene også ha det som rettmessig tilhører Namdalen? Nei, det er ikke lenger slik at «det ordner seg vel på et vis». Det er nødvendig å ta aktive grep – og du kan begynne med å bruke stemmen din klokt i høst.